Jeg skjønner de ikke, eller; jeg er redd for å ta feil av hvilke regler som passer til hvilke tilfeller. Hvordan å oppføre seg rett og slett.
Jeg prøver å være høffelig. Det er viktig.
Jeg prøver å være ærlig. Da er det viktig å se ann sittuasjon og person, ikke alle vil egentlig vite.
Jeg prøver å innrette meg, uten å forfalske meg. Det er en vanskelig grense, for om man ser på sittuasjonen at man ikke kan være ærlig, eller at det bare passer bedre for alle å lempe litt på krava, hvordan være høffelig uten å være falsk?
Det er et problem. Jeg, i likhet med mange andre, liker ikke falske folk. De er ikke folk de er falsk. Falsk finnes ikke, og om man derfor skal jatte med en falsk person om hytt&gevær kunne man like gjerne snakket til veggen. Det er ikke givende.
Men av og til møter man noen man ikke kjenner, eller som man kjenner men som man rett og slett ikke har noe forhold til. Dette er en helt kurrant sittuasjon, jeg kjennner mange tilfeldige personer som jeg på ingen måte har noe imot, som jeg kan annse som aldeles morsomme og smarte og hyggelige, men som jeg ikke nødvendigvis liker kjempegodt. Jeg bare kjenner dem. Hadde jeg tilbragt mer tid med dem hadde jeg sikker forgudet dem, men hele saken er nettopp at det har jeg ikke, og det er mest sannsynelig fordi vi ikke finner hverandre spesielt interessange.
Obs, viktig: Jeg liker alle vennene mine.
MEN i en slik sittuasjon, men en person du ikke har noe forhold til men som du ikke har noe imot, hvor går grensa mellom høffelig og hyggelig shittchat og falskt og irriterende smaltalk?
Vanskelig.
Jeg har ikke noe konkluderende svar. Jeg skulle bare fortelle at jeg har tenkt på saken og stiller meg tvilende, men støtter vidre forskning.
Utenom det hysjet søster på meg under en familiemiddag. Hun mente tydeligvis at jeg oppførte meg uakseptabelt, hvilket hun løste ved å hysje ganske høyt på meg, hvilket jeg mener er totalt uforskammet. Det er en hengende problemstilling. Vi får se til jula.
