Så nært men akk så fjernt

Forskjellen på å bo i en avsides kjeller med pittesmå vinduer, og å bo i en lyst leilighet i 2. etasje er en liten detalje kaldt innsyn. 

Eller et helt nytt forhold til ordet "nabo" om du vil. 

Våre naboer er unge, velltrente menn, med sans for høy musikk, øl og lite klær. Svært lite klær. Mens jeg laffer rundt om morgenen med ullsokker, hettegenser og baggybokse, spasere våre akk så frigjorte naboer nydusjet rundt med vaskekluter rundt livet. 

De om det. JEG for min del liker å holde varmen. Joda.. 

Lørdag på bygda

Jeg shotta vodka med sylteagurk til, dansa swing til den store gullmedalje, og sovna på stuegulvet. Fordi jeg liker gulv. 

Vin og vann

Den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea. Jesu mor var der.  2 Også Jesus og disiplene hans var innbudt.  3 Da vinen tok slutt, sa Jesu mor til ham: «De har ikke mer vin.»  4 «Kvinne, hva vil du meg?» sa Jesus. «Min time er ennå ikke kommet.»  5 Men hans mor sa til tjenerne: «Det han sier til dere, skal dere gjøre.»
     6 Det sto seks vannkar av stein der, slike som brukes i jødenes renselsesskikker. Hvert av dem rommet to eller tre anker.  7 «Fyll karene med vann,» sa Jesus til tjenerne. De fylte dem til randen.  8 «Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren,» sa han. Det gjorde de.  9 Kjøkemesteren smakte på vannet. Det var blitt til vin. 

Anker (mål)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Anker er et gammelt hulmål for flytende varer. Et anker tilsvarer 38,6038 liter, men volumet kan har variert gjennom historien.

Altså: 

6 fat á 2 anker x 38,6 = 463.2

6 fat á 3 anker x 38,6 = 694,8

Jesus forvandlet altså mellom 5- og 6-hundre liter vann til vin, på nachspil, der har du en kis værd å invitere på fest. 

Jeg venter

Nå tenker jeg fremover folkens. Dette er for det første litt utenfor min "comfortsone", men jeg prøver da. Normalt sett liker jeg å bare la ting gå. Flyte forbi og slikt. Det pleier og ordne seg sånn nogenlunde bra, og om man bare firer litt på kravene, eller i beste fall; ikke krever i det hele tatt, funker det utmerked. 

Men nå snur jeg altså på flisa. Jeg skal bli student. Igjen. Denne gangen forplikter dette til mer enn sist, for det innebærer ikke bare at jeg må ta annsvar for egen utdanning og melde meg på kurs i hytt og gevær, men jeg må og skrape og bukke med undskyldninger til halve lærerstaben for forsinkede og fraværende svar på mailer fra juni. Ikke bra. 

Jeg tenker altså fremover, jeg kjøper ting på nett og fikser flybiletter og snakker med sjefer både her og der. Ting, om de gjør som de skal, faller på plass. 

Men det er nettopp dette fallet som bekymrer meg. Ingen saker = ingen fall. Ting kan falle bittelitt feil, og så raser alt sammen. Jo høyere innsats jo hardere knusing. Krasjbombay - ute med meg. 

Jeg vet ikke helt hva det er jeg frykter kan rase sammen og knuse hele min eksistens, men det er noe, et noe som lusker i bakgrunnen og får meg til å ikke besvare mailer eller betale regninger med en gang de kommer. 

Dette noe burde skytes med kaldt blod og det snarest. 

Uten noen egentlig slutt på dette innlegget vil jeg legge ved en liste over mine kanskje mest enerverende karaktertrekk: 

1. Åpner ikke brev uten handskrift på. Jeg har utvilket en slags frykt for maskinskrevene brev. Jeg bare samler dem sammen og gjemmer de bort langt langt unna tankene mine, til jeg pluttselig finner dem og ikke tør åpne dem fordi alle frister sansyneligvis har gått ut. 

2. Jeg svarer ikke på telefoner fra fremmede nummre, ganske enkelt fordi jeg alltid tror det er noen som skal kjefte på meg. 

3. Jeg har en tidens til og la absolutt ALLE jeg møter få vite at jeg har dysleksi, det irriterer meg at jeg gjør det til en så stor del av livet mitt men there you go. 

4. Jeg detter ofte ut av samtaler men flere mennesker og ender med å avbryte noen når de forteller noe personelig om seg selv, slik at det høres ut som de kjeder meg. 

5. Jeg har en blogg som er full av meningsløse lister om megselv. 

Jeg vokser og lærer

Jeg liker å tro at jeg får hjulene til å gå rundt. Jovist, telefonregninger kan vært kjipe og mer enn et inkassokrav har falt i min arme mors favn, men som regel, sett i det veldig store perspektivet, flyter jeg ganske bra. Jeg spiser mat og sover under tak og alt slikt. 

Livets mange harde lekser hamres inn, om enn litt sakte så i alle fall svært sikkert. Det er mye man skal kunne, rødvinsflekker forsvinner ikke av seg selv og oppvaksen skal stå leenge før den får ben å gå på. 

Men noe har jeg da lært. 

Helga som var hadde jeg et noe uforberedt annsvar for hus, barn og bikkje. Akkurat det i seg selv gikk ganske fint, helt til jeg på mandags formiddag sitter å ser tilfeldig ut i rommet. Blikket falt lenge på blomstene i vinduet. Kvastene i vinduet. Og tanken slo meg: "De dær kunne no trengtest å byttes ut.."

Eller evt vannes. Blomster - vann - liv. Nøkkel lå veldig nært, men likevel akk så fjernt. Tanken på å gå å hente vannkanna slo meg ikke en gang. Tørre blomster dør, thats it, i hode mitt. 

Jeg vannet blomsterene til slutt, jeg knekte koden so to say. Men da jeg fortalte min mor om mitt lille tankespill lo hun og kommenterte at det var nettopp slike småting som unslapp oppdragelsen min, at jeg enda hadde noe å lære. 

"Feil," svarte jeg, "jeg har lært: Jeg har ingen blomster hjemme."