Bringing boys back

Jeg har atter menn i levet mitt! Hipp hurra og stor festivitas. Tillat likevel å forklare: 

På et tidspunkt, omtrent før og etter sist sommer, hadde jeg et lengere opphold fra alt som hadde med kormoson Y. Dette kom av flere forskjellige grunner, men poenget er i alle fall at jeg ble litt gal. Gal gal gal. Ikke fordi jeg ikke elsker alle mine kvinnelige bekjentheter, men jeg trenger litt skjegg og tull og mørkere toner. 

Nå har alt dette ordnet seg! Trondheim har på magisk vis forsørget meg med (nesten) alt jeg trenger. Jeg har en Cafe-venn, en sentraltboende hip-hoper som studerer og skriver om musikk, en på alle måter utmerked samtaler. 

Han kan i tillegg utvides til øldrikker og festfikser, om stemningen skulle være til stede. Herlig. Jeg har en stående film- og vinkveld avtale med hippetihopper nr 2, hvilket i tillegg gjør oss til en gjeng; jeg, Heidi, Hip 1 og Hop 2, og en gjeng skal aldri undervurderes. 

Når temaet først nevnes må jeg og snike inn at mine eldre omgangskretser fra hjemmlandet også holder til i bartebyen, og jeg har en øl skrevet opp et sted. 

Og ikke minst: Jeg har mannelige kolegaer! En søt smerte jeg ikke kunne leve uten, ingenting er som å kommaderes rundt på et kjøkken av menn i 8 timer. Nesten ingenting i alle fall. I alle fall: Jeg har godt av det. 

Ja, også har jeg mannlige professorer. De tar seg av autioritetsbehovet mitt. "Les ditt, oversett datt". Okei! 

Joda. Jeg er fornøyd. 

Den oppmerksomme leser vil legge merke til at kjærlighetslivet mitt ikke er nevt, det er korrekt! 

Joda. Jeg er fremdeles fornøyd. :) 

Fortryllet

Jeg har atter en gang latt meg lure av eventyr og amerikanske tv-serier. I god tro har jeg fylt min seng med puter, opp i og mente, men nei. Konklusjonen er følgende: Antal ganger puter er ikke forholdsmessig til ganger bedre søvn og kortere insovningstid. Æsj. 

Slabbedafferier

To små snikere har tyvlånt Mac mens jeg har vært på jobb, og jeg vet hvem det er! De har nemlig vært såpass beleielige at de la igjen et lite visittkort: 

Et par Heidi og Hanne tatt på fersk gjerning, værsågod. 

Mandag, igjen! Akk meg, det er ikke lett. Siden helgen min så brutalt ble frarøvet sofakos og ingentinggjøeing ved å jobbe, gjore jeg gjenngjell i dag. Sove lenge, se på Gossip Girl, thats a  weekend any day.

I tillegg til mine slaraffenbedrivelser har jeg vasket opp etter helga. Bofelleskapet Ranheim Inn har nydt et meget trivelig besøk av tre tøffe tøtter fra Oslo, hvilket har ført med seg store konsumer av te, vin, øl og vann. I ymse rekkefølger. Jeg frykter, med god grunn, at facebook i nær fremtid vil forsøpples med enda flere fantastiske partybilder. Til tross for jobb og kyssesyka, snek jeg meg en liten tur ut på lørdag. En lørdag er ikke hvilken som helst lørdag når man er fem stivpynta, stivsminkede, drink-drikkende jenter! På en slik lørdag slår man på stortromma og slår til med ubrukelige nydelig sko, uanstendige taxiregninger, og vill dansing til alt fra Abba til Michael Jakson. God tone!

Jeg må likevel få komme med en bekjennelse: Jeg har vokst! Jeg er nå trådd inn i rekkene til de store og annsvarlige. Lørdag natt, etter upåklagelig stemning på fest og ute, takket jeg nei til nach. 

Når ærligheten skal vinne på jeg jo si at jeg ikke hadde forventet dette. Jeg hadde faktisk forventet det i så liten grad at jeg hadde med meg jobb-sjorta, i tilfelle jeg måtte gå rett fra lek til allvor på jobb. Men nei, ikke denne jenta, neida. Jeg tok siste nattbuss hjem, spiste grovbrød med ost, drakk vann i bøtter og spann og la meg så pent så pent i min egen seng. 

Det er vel nesten litt vedmodig jeg sier takk og forvell til ungdommens uskyldige tid, den gang jeg kom hjem en halvtime før jeg skulle være 8 timer på jobb, og var like fornøyd. Kanskje vil jeg trå tilbake og hilse på av og til, men for nå kjenner jeg at jeg foretrekker livet og søvnen, fremfor døden på jobb.  

Så slik gikk altså det. Besøket har nå vendt tilbake, og jeg sitter igjen alene og venter på min due som har vært på skole og i butikken. Flink pike, skole er bra, men bare vent til hun ser hvor rent det er her hjemme, da blir det kjærlighet i heimen. 

Klassisk studentsyndrom nr. 1: Om jeg rydder og vakser alt jeg kommer over trenger jeg ikke lese til eksaen. 

eeæ.. 

XOXO - (ha en fin dag) 

I took a shot of cocain and I shot my woman down

Fredag: Starten på uka. Hvem mener egentlig, dypt inni sjela si, at mandag er top of the pops?

Mandag er blå, det har vi alle lært. Tirsdag er intetsigende, men med god tv. MEN igjen, god tv i dag er ikke nødvendigvis bra, og boksen alene klarer ikke heve tirsdagen i helhet. Onsdag; Odins dag, den høye selv, onsdag er selv definisjonen av midt på treet. På en onsdag trener man, drikker øl, baker kake, går på kino eller bare henger, alt er lov. Torsdag er en mulighetenes dag. Den kan fort forsvinne i mengden, da den er dagen mellom uke og helg, hvilket ofte fører til at folk på frtedag utbryter: "Tenk at det er helg allerede, hvor ble uka av?" Av og til glimter torsdagen likevel til med eneståendhet. Det kan være en konsert, torsdag er som kjent den beste av gode tilfledige konsertdager. Eller om en langhelg inkluderer torsdagen, i hvilket tilfelle torsdagen faktsik blir starten, stikk i strid med sin normale plassering. 

Og så kommer fredagen. Som et friskt pust av håp og velferd. You just gotta love it. Beste skoledagen, beste ute-dagen, beste kosedagen og i tillegg hører det nærmest obligatorisk med pizza. Hallo. Like the best day ewa. Totaly. 

Lørdag, søndag, shopping, champagne og sofakos. Jeg - gleder - meg. 

Supermann og Brilleland

Nok en produktiv helg er kommet og gått med livsendrende hendelser. 

Spesielt når det gjeller menn og innsikt. Eller utsikt. 

Men jeg har om ikke annet  satt i gang er prosess som skal endre på det. Riktignok har jeg ingen wonderman å vise frem etter etter helgen, men alle tomler opp: Jeg har kjøpt meg briller. 

Fredag ettermiddag var jeg tiltaksfull nok til å besøke en optikker, i god tro om at linser ville bli kjøpt og godt syn gjennvunnet, men den gang ei. Det har seg slik at det er en stund siden sist jeg var på linsekontroll, ett og ett halvt år that was, og fikk derfor IKKE kjøpe linser. Regler. 

Noget skuffet må jeg jo si at jeg ble, jeg liker tross alt å se blader på trærne jeg som alle andre , men jeg ble altså dømt til enda mange uker uten null og nada å se gjennom. Briller har jeg aldri eid, linser har liksom vært min "greie", helt til for to uker siden da jeg gikk tom. Nok om det. 

Jeg, min søster og sammboer Heidi tilbragte hele lørdagen etter i byen på leting etter perfeksjonisme i form av et skjørt, uten større hell for min del. Vi ble til slutt sliten, og får å få opp humøret bestemte vi oss for å prøve brille. Jada, man skulle kanskje ikke tro det, men å prøve alle brillene på feks Brilleland er jubeltid for hele familien. Billig og bra. Der, diskré på et lite litt jgemt bord, lå sammlingen med småstygge ferdig innstilte lesebriller. Jeg tok en kjapp titt og forventet lite og mindre, MEN DER, lå altså et par briller i tilnærmet min styrke og blinket mot meg. Fem minutter og 15o kr senere var jeg blitt den heldige eier av godt syn. 

Jeg har som sagt aldri hatt briller før, og selv om jeg vet at alle tilfeldige menneske jeg møter ikke vet dette, går jeg like fult rundt med en følelse av å ha kledd meg ut. Som om jeg skulle hatt på en krone eller løsnese. Blikkene jeg ikke fikk kjentes på kroppen og sa tydelig: "Det er ikke deg, det er noe feil, du bruker da ikke briller?"

Jeg var Clark Kent!

Vi har tross alt mye tilfellse. Briller. Superkrefter. Need I say more? 

Akk nei, verden vil bedras. Helst av kjekke menn i undertøy, men jeg gjør en god jobb jeg og.  

Færdietten

Avisen Fremtid i Nord, min egen hjemkommunes stolte lokal-avis, satte i gang en debatt om den nordnorske dialekta. Det gikk i høykultur av øverste hylle og nøyanser som "på fetthåret", og "på et kløva fetthår", oversatt "med liten margin", og "med svært liten margin". Disse utrykkene, dog svært fengende, kan likevel ikke måle seg med "færdietten", eller; Ferdig spist, forsynt. Akk o barndom, jeg ser meg selv sitte å småpirke i maten, totalt uinteresert, med en utolmodig barnehagetante hengende over meg med nervøse fingre og tikkende klokke. Mimre mimre. En annen barndomsklassiker er jo alltid "mellombar", som vi alle til stor forskrekkelse senere fant ut ikke stod i norsk ordbok, men som altså betyr å ha bar hud mellom buksa og jakka, et område derfor svært utsatt får snø. 

Røske? Jeg holdt på å skrive det i stad, "..fingre klar til å røske talerken til seg...", men så tenkte jeg det var et ord verdig til et par settninger helt for seg selv. Men nå er det kanskje nok. Det betyr i alle fall rive, om noen ikke tok den. 

Søster er på besøk, ost- og vinkveld er suksessfult gjennomført, nå skal det soves så vi er klar for en givende morgendag med hui og hoi. Good times, god karma bare slår til altså. 

XOXO

Jeg hennviser til mitt forrige innlegg og legger til at jeg er provoserende lite trøtt til at klokken er 1.25 en onsdags kveld. Utenom det har jeg det fint. 

Dagen i dag, det vil si i går, har i stor grad vært preget av Ikea. Dette er nok noe jeg deler med svært mange andre mennesker i Norden, og i litt mindre men ikke ubetydelig grad, resten av verden. IKEA har gitt oss så mangt. Ivar, Helge, Jens. I dag fant jeg Jon Karlsen, som er morsomt om du vet at ordføreren i hjemkommunen min heter det, og enda morsommere om du vet at min venninne Astrid tilfeldigvis møtte han på stranda i landet syden. 

Akkurat nå sitter jeg her prøver jeg å formulere for meg selv hva min mening om Ikea egentlig er. Jeg er rett og slett litt usikker. På den ene siden tenker jeg jo det at i denne masseproduksjonen av billige og personelige stiler som etter raklamen skal kunne tilpasses DEG og ditt liv, DIN hverdag og luksus, nettopp dreper poenget. Alle har like hjem med like puter og blomster og kjøkkenskuffer med vårens handtak. Det Norske Folk bytter ut servise til vinter, påske, forsommer, høst og jul, sofaen trekkes om fire ganger, gardiner blir persienner og ruller og panelløpere i rødt, hvitt og blått, og alle roper vi høyt hurra for FRIHETEN til å skape. 

For du ser poenget mitt? Det blir verken billig eller personelig. Det blir trendy. Det blir ganske pent. Alt er nytt nytt nytt og rent rent rent og det skal ikke stå på prisen for èn. Men denne friheten, til å endelig leve og bygge og bo. Strengt tatt. Det lukter reklame. Vi er jo absolutt, i full viten, sug inn i et enormt og vilt forbrukersystem, for så fort vi går inn de store, gule, dørene, da er vi solgt. "Som et barn i en godtebutikk", kan like gjerne formuleres til "som en lønning på Ikea".  

PÅ den andre siden: 

I dag kjøpte jeg meg en kontorstol, en søppelbøtte, en skittentøyskurv, to stor kasser, tre sette-permer til å sorter regninger, skolepapirer og tegneserier, 100 te-lys, 4 telysholdere, en duk, tre små flettekurver til sminke o.l, to puter, et putetrekk, en opphengbar tre-etasjes-undertøys-sorterings-annrettning (ok, jeg aner ikke hva det egentlig er men det en PERFEKT), syltetøy, knekkebrød og to skåler til under 500. (Kaffe og softis til 10 kr, sweet!)

Og jeg elsker det. 

For prinsipp være prinsipp, på slutten av dagen må vi alle sove. Helst i en seng, og helst i en seng vi har råd til. 

Jeg kom hvist ikke frem til noe fornuftig i deg, ergo: Sove, nå. 

 

Provoserende

Vi møter vel alle noen hverdagens mange problemer mens vi tumler oss gjennom en kald og landrøy vinter, noen er veldig veldig små, andre er litt mer å ta tak i. Her kommer en liten oversikt over mine aller minste, men ikke minst irriterende problem jeg må hanskes med i min lettere egoistiske tilværelse. 

1. Jeg bryr meg ikke om muslimske politikvinner skal bruke hijab eller ikke. Det irriterer meg derimot at det fyller nyhetsbildet. Hele saken er, etter min ukorekte mening: Fjas. 

2. Det irriterer meg grenseløst når FrP blir overasket over at saksbehandlinger i NAV o.l tar lang tid, slik går det når man ikke sette penger og folk inn i statsdrevne system. Desutten blir FrP overasket, og provosert, over ALT de ikke har gjort selv, hvilket er nada, så tyst med deg tøs. 

3. Barn, ungdom, og VOKSNE mennesker som subber! Bena skal LØFTES når man går, det er slik man går, det er det som er hele poenget med å gå, om bena alltid berører bakken så STÅR man. 

4. Det burde være mulig i 2009 og lage klokker, det vil si armbåndsur, som ikke tikker høyere enn kjerka. 

5. Det burde og være mulig og finne opp en skoleveskesvever, det vil si en innredning man kan legge i veksa som får den til å sveve, eller i alle fall bli fjerlett, slik at man kan bære den uten varig men for skulder, rygg og mental feel-good-ness. 

6. Det provoserer meg at jeg får ondt i stompen min av å sitte for lenge. Når jeg først har tilbragt hele dagen på bibloteket med å lese, vil jeg føle meg bra, over hele meg. Jeg har gjort en god innsats og syns slett ikke jeg fortjener plattrompe og pukkelrygg. 

7. At Norwegian legger ut billige biletter til Roma og London er bra. Det er derimot ikke bra at jeg ikke kan dra på grunn av skole, jobb og blakkhet. Det er heller ikke OK at det koster mer å dra til Oslo, enn Amsterdam. Det, min venn, sucks. Litt som Starbucks. 

8. Snø er pent, ikke praktisk. Nok nå. 

9. Hvorfor, kjære Gud, rev du så brutalt vekk fra meg WORDS online Latin dictionary? Nå må jeg bruke kanskje 5 ganger så lang tid på å slå opp gloser, hvilket resulterer i for mye sjokolade og punkt 6. 

10. Facebook. Hat det, elsk det, bra er det ikke. Snart kommer FBI og tar meg og sjefen min legger meg til. 

I dag er jeg lat

Grunnet en kaffekopp som venter på meg er dette alt jeg rekker akkurat nå. Have fun!

Fakta og fiksjon

Av og til har jeg egentlig ikke lyst til å skrive, men jeg har lyst til å ha lyst til å skrive, så jeg begynner å skrive å ser hva som skjer. I dag er en slik dag. 

Problemet er at jeg har grunnet egen latskap ikke vært utsatt for tilstrekkelige inntrykk i det siste til å kunne danne meg noen slags form for erfaringslæring eller mening som jeg kan utrykke gjennom en blogg, hvilket jeg har funnet ut at jeg sårt trenger for å spare lesere for rent bullshit. Som altså er alternativet; rent bullshit og fiction. 

Men det er jo et alternativ, fiction altså. Utfordringen da blir jo og ha fantasi nok til å hente alt ut fra eget hode. På en måte flaut, på en annen måte passelig, har jeg faktisk et fiktivt blogginnlegg lagret på Macen min. Jeg skrev det dagen før jeg egentlig skulle være med på en romjulsturnering i handball, fordi jeg var i en good roll og ville skrive med èn gang. Men så gikk det desverre slik at jeg aldri fikk spilt på turneringen, og ble da heller aldri å poste innlegget. Så ved nærmest gudommelig inngrep ble det jeg hadde ment å være fakta til fiksjon. Livet altså. 

Uansett, here goes: 27.12.08

RAN!

Noen har stjålet min gode form og sunne livstil. Jeg forlot de tilsynelatende trygt hjemme hos min mor, hard oppspart ette mange år med svette, blod og tårer. Jeg blir borte et par små måndter, muligens år, men var viss på at helse og ferdigheter lå forvart der jeg forlot dem. Så her kom jeg altså hjem til jul, totalt intetanende om hva som ventet meg. Det gikk faktsik lang tid før jeg oppdaget det. En uke gikk forbi med lutefisk og pinnekjøtt og sylte og pepperkaker. Vreden stiger i meg når jeg tenker på det, hvordan kunne jeg ikke se hva som manglet, hvordan gikk det så langt? Jeg skyller på så mangt, men innser at i en sak som denne har bare èn skylden. Tyven. Oh akk, du uforsvarlige, du skruppeløse! Men det var altså ikke før den årlige romjulshandballturneringen jeg oppdaget det. Fest og glede for gamle og nye med spill og sang, halleluja. Første teng kom mens jeg fant frem det gamle handballutstyret mitt. Noen hadde byttet det om. Grepet om ballen manglet. Shortsen var for stram. Leggene manglet nærmest kraft. Da var da ikke slik det skulle være? Men jeg overså det, første feil. Tenkte, det dukker nok opp. Så jeg gikk ut på banen med godt mot, overmot vil jeg si nå. Jeg var ribbet. I fult dagslys og i påsyn av halve bygda innså jeg forbrytelsen.

Saken er nå anmeldt. Tyttebærpoliti eller ei, blir et ikke snutehus på de skyldige så blir det bølgebrus med nye sementsko, sann mine ord. Makan til frekkhet. 

Vi kjenner alle en

Jeg har en kollega som minner meg om en kompis av meg fra gammelt av. 

For de som kjenner meg snakker jeg om Malcolm og  Mattis. 

De ligner på den måten at begge er to mennesker det er litt vanskelig å sette i gruppe, fordi de gjerne ikke passer inn i noen av de andre vennegruppene dine, men det gjør samtidig at det er lett og sette de sammen i en virkelig stor gruppe av folk som ikke passer inn. Selv om å bli plassert akkurat i den gruppe kanskje er det værste de kan tenke seg. Selv om jeg regner med at begge ville motsagt meg og hevdet at de var så mainstreem som det går ann, hvilket man sikker kan godta etter litt ettertanke. Anyway.  

Saken er et jeg en dag fortalte kollegaen min at han minnet meg svært om denne kompisen. Han svarte at akkuart det hørte han hele tiden. Han fortalte han begynte å bli ganske lei det, for hva er vel kjipere enn å møte nye folk som etter første møte allerede har bestemt alle dine egenskaper, fordi du er "kliss lik en kompis." Jeg skjønner den. Vi hadde en liten diskusjon om dette og han påsto at det var bare en slik type han var, en slik alle kjenner en av. Etter hvert innså jeg at jeg og er en lignende type, i en helt annen gruppe dog. Jeg minner folk om en lillesøster. Dette er helt sant og ikke overdrevet: I omtrent alle vennegrupper, i alle fall 3 eller 4 land og diversje forskjellige byer har jeg fått høre, støtt og stadig, at jeg minner mennesker jeg møter om en eller annen lillesøster. Det trenger ikke være deres lillesøster, bare èn lillesøster. I'v got the look. 

Da jeg sa dette til kollegaen min begynte han og le, og sa at en av de første intrykkene han hadde hatt av meg var at jeg minnet han om lillesøsteren til dama has. Helt sant. 

I ettertid har jeg tenkt mer på det og kom på at jeg hadde en lignende teori før, da jeg bodde i Italia. Forsåvidt også på de fleste reiser jeg har vært på hvor jeg har blitt kjent med tilfeldige. Teorien min da var at det fantes bare et begrenset anntall trekk i verden. Ansiktstrekk, personelighet, osv. Uansett hver jeg drar hender det som regel at jeg må snu meg på gata fordi jeg tror jeg har sett noen jeg kjenner, eller snakker med noen med min onkels nese eller en venns lukt. Et eksempel som nesten skremte meg var under første forelesning med Antikk Poesi i fjor, da foreleseren min bevegde hendende pinlig nøyaktig slik littraturlæreren min i Italia gjor. 

Så slik er det.. 

Men det var altså derfor jeg kom på utrykket "Vi kjenner alle en", nå vet ikke jeg helt hvordan det slutter, men etter egen forskning påstår jeg herved: "Vi kjenner alle en av alle."

Hverdagsklisje, dø nå.

Nei og nei, jeg kjenner det, det bobler i meg, sprenger frem og jeg klarer ikke holde det tilbake.

Jeg har en mening. 

Planen var holde bloggen fri for slikt, nada meninger, nadas mas. Men her kommer det, ære eller ikke være, og for å skremme bort de fleste; Det handlet om kvinner og bil. 

For som en kvinne, som overhode ikke kan noe, ikke en gang en bitte liten ting, ikke en gang litt tilfeldig informasjon en eller annen en gang delte, ikke skvatt om temaet BILER, må jeg likevel si noen ord. 

Jeg har i det siste lest en del relativt dårlige tegneserier hvor punshlinen er at kvinner ikke bryr seg om annet enn fargen på en bil, og har sett såpass mye reklame og komedie at jeg skjønner at dette er et fryktelig yndet tema. Det er tross alt lov å harselere med dette i dag, vi er da ikke politisk korekte heller. Faktisk er vi så lite feministisk korekt at min tidligere lærer, en god og gammel rødstrømpe fra SVs radikale dager uten BH men m/ kroppshår, til og med henne ler godt over at bilen må inn på verksted for å skifte hjul, og når noen spør hvilken bil det er så er svaret "den røde". Fint. Yttringsfrihet for alle penga. 

Problemet er at jeg syns det blir for dumt. For hjernedød og usant. Hverdagsklisje på sitt værste, og den går ikke bort! Jeg er redd for klisjeer, har jeg nevnt det før? Jeg blir svett og sint og flau og tenker: Hva er vitsen? DEN ER IKKE DER.

Det fins ingen, INGEN, som kjøper en bil fordi den er "rød". NEI, jeg godtar det ikke. Snakk om å fremstille hvermann i gata som noen som ikke kan gå og tygge tyggis samtidig. Å ikke vite noe om biler er helt kurrant, JEG vet nada om biler, men for det! Pris. Bensinforbruk. Miljø. Plass. Komfort. Kulhet. Hva som fuckings helst, fargen er bare en del, en svært svært svært justerbar del. Om noen faktisk, i virkeligheten valgte en bil etter kun, ene og alene, fargen, hadde denne personen aldri, og jeg føler meg tvunget til å gjennta, aldri, fått lappen. 

Dette handler ikke om å måtte vite alt. Dette handler om å kunne telle til hundre og knyte sine sko. 

Beklager. Der var det ute. Jeg bare sier: Det er en dårlig vits. En gammel vits, utbrukt fra før den var ny, kom deg over det verden. 

Ikke en gang la meg starte på de nye XXL- og BurgerKing-reklamene. Fysj.  

Mitt magiske klesskap

En gang i blandt kommer ånden over meg og jeg bestemer meg for at nå, nå skal jeg få orden i livet mitt. 

Og som alle andre kvinner jeg kjenner, starter jeg da med å rydde kleskapet. Eller i mitt tilfelle: gulvet forran kleskapet. Først dynger jeg alt jeg eier og har midt på gulvet, tar en liten oversiktstatus og regner med å bli ferdi når kuene inviterer ekspresident Bush på vaffler.

Akk meg. Så bretter og stabler og sorterer og vasker jeg to maskiner tøy, legger alt hvit i en egen bøtte og klorbleker enhver rødvinsflekk til blods. Jeg konkluderer med at hustrollet har spist nøyaktig halvparten av sokkene mine og slenger resten usortert ned i min nyutnevnte sokkeskuff, sammen med den ene BHen som snek seg unna vask eller kast, pluss en fin samling av strømpebusker m/hull. 

Så, mens jeg alt var på kjøkkenet for å hente diversje remedier jeg trengte for å vaske badet, som jeg da jeg skulle vaske klærne innså var i fryktelig forfattning, observerer jeg at søppelbøtta var full. Under sist husmøte (Top Model) ble vi enig om og herved ta ut søppla med èn gang, hvilket jeg så gjorde. Da jeg la inn ny pose, stablet jeg samtidig inn alle falsker som sto fremme, pluss de som var på rommet, og i samme sleng samlet jeg de skittne koppene og satt i maskinen, pakket inn maten og tørket over alle falter på kjøkknet. Når jeg først hadde sprayflaksa i hada vasket jeg speilet på bade som sårt trengte det, ryddet vekk gammel sminke og handkler og ga toaletten en omgang med WC-rens for dummies. 

Så betalte jeg èn regning, sendte to mail og leste ca 3 sider pensum av den typen man egentlig ikke trenger. 

Når jeg nå går gjennom leiligheta blir jeg litt overasket over at ting ikke ser mer skinnende ut. Alt har et merkelig snev av halvgjort over seg. Same shit, ryddet er ryddet og gjort er gjort. I kveld skal jeg spise kake for har man bleket t-sjortene sine, da har man faen meg vært husmor! 

Også var det dette med livet; jo, som jeg som regel kommer frem til når gulvet er rent og klærner ligger der de skal: Jeg har kontroll, send meg en selvangivelse i morgen den dag og jeg tar den på strak arm! Piece of kake. 

Sykehus puselus pluh

Jegformen i denne fortellingen har blitt syk. Det er meg. Hei. Kyssesyka sa de. Jaja. Sa Heidi og syns ikke det var helt uforklarlig. Personelig hadde jeg foretrykket klamydia. Enkel og grei sykdom klamydia. Tiss i en kopp, ta et par piller, frisk som en fisk. Man kan til og med drikke øl. Kyssesyka er noe annerledes. Egentlig heter det Mononklyose og er en slags barnesykdom, eller ungdomsykdom, mest vanelig i 13-16 årsalderen. Man får det bare en gang, og avhengig av tilfelle og alder sitter den mer eller mindre hardt i. Jeg er da 20 og lever ikke en spesielt tysk livstil. Sykdommen sitter, for å si det med andre ord, som en kule.

Det begynte en litt shabby tirsdag. Om det faktisk begynte da eller før er også noe vanskelig og avgjøre da nettopp bakfull slæsj småfull hadde vært de regjerende kreftene den helgen.  Tirsdag ble jeg dog oppmerksom på at noe var uvanelig, og det ble ikke bedre. Resten av uka frem til lørdag ble tilbrakt i senga (svært uvanelig, jeg har lenge skrytt på meg at jeg aldri aldri blir syk og har ikke vært feil til nå), inntil lørdagen hvor det skulle jobbes. Dårlig ide. Svært svært dårlig ide. Aldri har en arbeidsdag vært så hard og så lang, aldri har jeg vært så ubrukelig sliten, og aldri, som jeg selv vet, har jeg sutret som jeg gjor da. Rett hjem og i seng. Jobb søndag kom ikke på tale. Svetting og pesing og smertestillende opp i taket. Halsen este ut og fyltes opp av gørr og betente kjertler. Legevakten neste, dop please. Der ble det skrapt og lyst på og prikket både her og der, og til slutt slått fast: Kyssesyka, ingenting å gjøre med det. Ingen piller, ingen medisen. ”Det går over med litt tid.” 270 spenn, rett ut av vinduet.

Hjem, ikke sove, nesten ikke spise, piller og sykemelding. Det funka nesten, frem til tirdags kveld. Da var både jeg og kroppen min så lei at tårer og snørr sto om hverandre. Jeg fikk ikke lenger til å svelge smertestillende, eller noe annet for den saks skyld, Fikk ikke puse nok til å sove og ble ganske redd, rett og slett. Taxi til legevakta ble rekomandert and off we went. Heidi trøstet og passet på og tok bilder, just for lafh lather on. Jeg ble, takk gud, møtt av Trondheims hyggeligst lege. ”Vi legger deg inn, du kan ikke ha det slik.”  TAKK! Kjære søte snille, takk. ”Jeg sender deg bort dit så får du ligge i en seg og få noe smertestillende og litt veske.” Takk takk takk!

Riiiinng. ”Fult? Men hun sitter her og gråter, kan ikke drikke eller spise eller ta piller, hun kan ikke sendes hjem på hybel slik!” …. ”Kan dere kanskje gå ut litt jeg må snakke litt med avdelingslederen?”

”Ok, jeg sender deg til infeksjonsavdelingen, der skal en annen se på deg og så legges du inn, ta det med ro.” Takk..?

Ny lege:

”Ojojoj, jeg hører du har det ganske ondt? Ja jeg ser du har jo nesten helt tett hals, så det gjør vel ganske ondt å snakke? Blablablablablabl, hvor kommer du fra, hva studerer du, det var en gang en frosk, blablabla, jaa.. Du har er jo ikke HELT tett, det er jo litt hull der, hahaha.”

Drepende blikk.

”Men alstå, jeg skjønner jo at du har det ondt, jeg gjør jo det absolutt, bare se på den halsen da.. Men ellers er du frisk? Ok, det kommer snart noen inn men noen stikkpiller og så skal vi ta et par hunder blodprøver før du får en stor nål i armen hvor vann skal dryppe inn og så kommer en mann og ruller rundt på deg mens du ligger her og gråter i senga, og til slutt får du ligg på et rom med en gammel dame som prater i søvne. Fint? Fint!”

Dette var første kvelden min på sykehus. Ikke missforstå meg, jeg er veldig veldig glad for å få hjelp i det hele tatt, jeg er bare noe bitter på at det tok to timer fra jeg gråt og ba om hjelp, til pillene jeg ble lovd fra minutt 1 faktisk kom. AU.

Dag to, tre og fire ble jeg faktisk bare verre . Men nå fikk jeg piller, herlige, flotte piller. Voltare: 3 gang per dag, Paraset: 1000 mg fire gang per dag, Pinex forte: etter behov. Disse dagene fikk jeg dobbelt så stor hals, kunne fremdes ikke svelge noe, heller ikke spytt, hadde vont for å prate og fikk all næring gjennom armen. Dramatisk! Neida. Men litt så.

Det som plaget meg virkelig mye, var det totale fraværet av bedring. Helt til lørdagen. Pluttselig. Litt bedre. fremdeles ømt når det var lenge mellom pillene, men halsen åpnet seg litt og jeg fikk spist en halv pannekake!  Så fikk jeg spist litt grøt, og så litt suppe. Fornøyd!

Nå er jeg kommet trygt hjem. Dag 6 hoppet jeg, ikke helt, opp i sengen, på gangen, og tenkte: NU er jeg ferdi. Piller ble svelget og frokost ble oversett, gi meg en lege med papir og penn, jeg skal hjem! Legen kom og vi kom til enighet, piller på resept og en ukes sykemelding med streng kose-kost og Marianne-tid stod på lista. Buss – dagelivarer for trehundre og vuola: HJEMME. Home sweet sweet home. Kos kos kos. Tv, med fjernkontroll. MIN seng. Intrenett! Himmelen. Og her blir jeg. Sann mine ord, jeg skal ikke ut den døra før absolutt nødvendig. Eller før sosialkvoten min trenger sitt. Vi får se.

Pils og piller? A do or don't?

Første ting på lista: Barbere leggene og spise potetgull med dip!