Jeg har mye på hjerte

Jeg har det. No shit. Klarer ikke styre meg for her kommer det:

NordNorge er dritfett. Ur lizm. Men nå begynner det å trekke sørover i meg. Trondheims calling. On me. Jeg jobber hardt for å tjene meg opp gyldne kroner, som i følge planen skal holde hode over vannet i høsten som kommer. Men planen begynner å svikte. Min frie sjel roper høyt og hardt at middag til en 10'er og pils til 8.90 is good enøf 4 me. Penger feies av min mentale bane, som den sunne norske ungdommen jeg er vil jeg ikke sperres inne under cafearbeidets evige slit, jeg vil ut, puste, late meg, danse naken i blomsterhavet og slikt. 

Men altså ja. 

Jeg vil ligge i gresset å lese og fundere og KOSE meg, og spise grillpølse og høre på rockandroll. Hvilket jeg skal i morgen. For da har jeg fri. HURRA. 

Jeg trenger en hemmelig blogg

Det er helt klart.

Krakylet og handymans

Krakylet satt bak meg på flyet. Et lite barn på ca året utstyrt med moder naturs mest livskraftige lunger. Å hyle uavbrutt fra Bodø til Tromsø krever sin mann. Og sine nerver.. Nok sagt om det.

Jeg er på tur nordover. Jeg er kommet et stykke på vei alt, kun sjarmørettappen gjenstår i morgen; bussturen heimatt te reisa. Natten skal tilbringes hos Trine, og planer om pizza er alt i boks.

Ny sak: Jeg forfølges av kjekkaser. Eller, for og være på den pinelig nøyaktige siden kan det jo godt mulig være motsatt, poenget er i alle fall at siden solen tittet frem i mai har jeg ikke sett annet en hunks og brede rygger uansett hvor jeg snur meg. Jeg føler på mange måter at dette gir meg et skremmende godt innblikk i meg selv. Fins det muligens en liten, men sterk, relativt desperat stemme i meg som sier: ”Nok er nok, nå tar jeg hva som helst!”

Jeg vil jo helst tro øynene mine. Det skjer jo om ikke aldri så svært sjeldent at jeg ombestemmer meg den negative veien. Det skal sies at jeg er ganske fordømmende ved førsteinntrykk, og da ikke etter det rent estetisk utseende vel og merke! Det kan være smil, bevegelser, øyne, høflighet, you name it ill bry meg.

Men nå er plutselig alle slik. Innbydende er ordet. De bare sitter der og ser sympatiske ut og byr seg frem som gatetøser. Skamme seg.  Også plutselig reiser de seg og går. Uten og si et ord. Skammelig.

Ved et sekunds dypere granskning innser jeg at uka som har gått kan være en av de utløsende faktorene for dette innlegget. Jeg har innsett at jeg trenger en mann. Ikke en hvilken som helst slas mann, neida, jeg trenger en snekker. Eller i alle fall en skinnsykt handy altmuligmann. Mitt bidrag til framtidig hytterenovering. For familie: Hør godt etter nå: Når jeg har dratt inn denne hønken av en supermann er det DET jeg har tenkt å legge i potten. Utenom det kan torva klare seg selv.

Og til alle hylende feminister der ute: Jeg har gjort mitt. Jeg roper og svinger hammeren i hytt og gever, men en snekker skal jeg ha og det er mitt siste ord i dan saken.

Jeg er forresten i skrivende øyeblikk nettopp sviktet av enda en kokk. Vi hadde 20% av en kaffedate avtalt for i kveld, og nå er han plutselig syk. Kokk strykes herved av lista, kaker kan jeg bake selv. 

Sjit Helvedes Kåken (2)

Noen som har sett Sjit Helvedes Kåken i Kåfjord? Google it. 

Flytting kan trampe hardt på alles nerver. Spesielt mine. Forrige ukes dråpe i det berømte begeret som fløt over gjaldt seng. Etter tre netter på en sofa jeg nå i ren vranglære ikke en gang sitter i var jeg og Heidi på Ikea. Jeg hadde fått lønn og var eggeklar til å kjøpe meg en kongeseng. En billig kongeseng, men en stor en. Kingsize lizm. Valget falt på en Sultan rammemadrass på 2 x 1.40. Heidi – som foreløbi sover på det lille rommet - hadde ikke plass til en cm mer enn 1.20 og gikk til innkjøp av følgende. Med stort pågangsmot og små bankkontoer ble vi enige om å leie gratis henger av Ikea og gjøre flyttejobben selv. Vi kom oss så langt som til å feste hengeren før vi ombestemte oss og gravde frem nok penger til å få sengene fraktet hjem og bært opp den litt for bratte litt for smale trappen. Godt fornøyd med valget dro vi hjem og ventet. Guttaboys kom dagen etter og hev Heidis seng inn. Ikke min. Neida. For den egentlige forskjellen mellom en 120 og en 140 seng er at en 140 seng akkurat IKKE er mulig å få opp trappa. Det manglet 2 cm vegg. Vinduet manglet akkurat 5 cm.

Smerte, sinne, raseri. Tunge nordnorske gloser lå nært mitt hjerte når vi kjørte tilbake ut til Ikea, som jeg nå hater utover alle fornuftige grenser. Med kviteringen. Trodde jeg.

For i returdisken viser jeg frem Heidis kvitering. Til liten nytte.

Takket være noen gudegaver av noen mennesker som virkelig sto opp på riktig side av senga fikk vi likevel ordnet det. Etter nesten 2 timer på Ikea bandt vi min nye Sultan 120 fast på biltaket og suste hjem. Vi hev senga inn på rommet mitt, skrudde den sammen og satt den mot hjørne. Når jeg da oppdager at ikke en vegg på rommet, eller i hele huset for den sak, holder noe i nærheten av vater eller 90gradersvinkler, noe som vises svært godt her senga mi glipper 10 cm fra den ene veggen, ble Sjarmkåken 5 øyeblikkelig omdøpt til Skjit Hælvetes Kåken. 2. 

Livmor von Helvete

Jeg er i smerter.

Livmoren min er djevelens tyggeleke. Jeg er kvalm, trøtt, sint, våken og emosjonell. 

When drugs dont work: Play Bob dylan and put your warface on.