Et spennende liv

Har jeg et interessant liv, er et spørsmål som dukket opp i det jeg satt meg ned for å skrive nok et strålende innlegg. Jeg har nemlig i stor grad brukt dagen på å lese andres blogger, og sitter igjen med svært lite. De fleste bloggene jeg kom over handlet irriterende nok om trening og hudpleie. Vil jeg lese om kosthold og helse mens jeg sitter inne forran macen min og spiser sjokolade, Nei. Men gjor jeg det, Ja, til en viss grad. 

Nå er jo jeg ny i bloggverden, og veit ikke helt hvor jeg skal lete for å finne alle disse litterære og kritiske godbitene det ble snakket så mye om for et par år siden, men til mitt forsvar er de 10 mest leste bloggene på Blogg.no ren reklame og direkte vissvass. 

Jeg er litt skuffet. Jeg forventet meg ikke noe uoppnåelig, men kommer frem til at det burde være en grense for hvor mange smily's man skulle kunne bruke på en linje. 

Men tilbake til meg. Jeg fant altså andres hverdag noe kjedelig (bortsett fra Heidi da, men hun er jeg jo på en måte en del av selv), så hvorfor skal jeg da skrive svada og tull som enda til ikke støtter en eneste hudkrem. Fordi jeg kan. Og jeg vil. Så jeg gjør. 

Har jeg et interessant liv? Innimellom, stort sett egentlig, spørsmålet er vel kanskje mer om jeg gidder å engasjere meg i det. Når jeg tenker på det, er jeg egentlig ganske stolt over livet mitt så langt. Jeg har lest og reist og lekt og opplevd et par ting jeg ikke ville være foruten. Jeg kjenner flotte folk og omgås bare med de jeg liker. Snørr og tårer og fylleangst og smli. 

I dag har jeg pause, i natt blir det fest, i morgen vet jeg ikke, og slik skal det være. 

Hønsevev og spindelbrev

Nå sitter jeg på det gamle rommet mitt hjemme hos min mor og vitner diversje ting som har samlet seg gjennom årenes laaange løp. Man er da tross alt blitt stor jente, og der ser jeg for eksempel en bok jeg leste for over to år side, ojojoj. 

Men det er da likevel småkult og sitte å bla gjennom gamle norskeksamener og tegneserier. Få kontakt med mitt indre barn lizzm. Fett nok. Så jeg tenkte jeg skulle fortelle litt om et par ting rundt meg. 

I listeform, selvfølgelig: 

1. Senga mi - er ikke min seng, sånn helt egentlig, den er min søsters. For jeg og min søster hadde opprinnelig vært vårt rom i 2. etasje, rosa var de, med hver vår lille seng.(0.70m tror jeg) Min hadde forheng, søster hadde stjerner i taket. Men da min mor bestemte seg for å pusse opp kjelleren ble det et stort fint rom der, med en stor fin seng (1.20m), som selvfølgelig tilfalt min søster som da er eldre. Men med et ledig rom oppe og en ganske missfornøyd megselv ble det ordnet slik at begge rommene nå tilhørte meg, hvorpå det ene ble utstyrt med en 1.20m seng (og ikke så mye mer, rommet var i det noe mindre laget). MEN, når søster forlot rede var det eneste naturlige at jeg flyttet ned til det mye større kjellerrommet, nå med eget bad, og lillesøster, som hittil hadde vært for liten til å bry seg større, fikk mine rom oppe, og hennes rom i 1.etasje ble gjort om til kontor. Så her sitter jeg. I kjelleren i min søsters seng på mitt rom. (Når vi alle er hjemme tar storesøster det ene rommet til lillesøster oppe, hvor nå begge rommene har 1.20m seng (lekerom ble gjesterom), med mindre hun kommer hjem før meg, da er det altså jeg som ligger oppe. 

2. En rød, opprinelig veldig fin veske kjøpt på Cubus til 499kr for 2 år siden. Glidelåsen gikk ødelagt etter en uke, jeg følte/føler meg ektremt lurt. Den er stygg nå så egentlig går det bra. Jeg elsket den i ca 1 år, det må da være verd det. 

3. En utrolig fin toalettveske med pin-up motiv jeg fikk sist jul, love it!

4. Et sammenleggbart sjakkbrett i tre som jeg kjøpte da jeg var femten på ferie i Polen. Godt brukt er det og. Spilte masse før jeg innså at folk begynte å forvente at jeg skulle være god, da gadd jeg ikke mer. Men det er et fint brett, tror nok det blir med til Trondheim etter jul ja. 

5. Et italiensk flagg! Jeg veit jeg har et til her et sted og.. Flagget fikk jeg av alle klassevennene mine etter et år i Foggia, en liten by i sør-italia, som utvekslingstudent. Flagget er fult av adresser og tegninger og hilsner. Her skal jeg koste på meg en liten sang:

"Jeg elsker italia, jeg elsker italia, jeg elsker pasta og folk og pizza og sanger og vin og venner og Italia er best og fetest, nesten uten like, bortesett fra alle andre steder jeg har det like bra, tralala."

6. Bilder jeg ikke tør ta med noen andre steder. Av meg og venner og slikt. Gamle bilder det bare finnes et av. Jeg har det med å rote bort og miste det meste, spesielt under flytting og storvask. Derfor blir disse her hjemme, for mamma mister aldri noe. Det sier Gud. Hahaha, ett av bildene er av meg, en kompis og en venninne, fra en klassetur på barneskolen. Vi gir alle fingern til kameraet og smiler så søtt vi kan. Husker dere da det var kulest i verden og gi fingern til alle? Tilfeldige bilder og venner og familiebilder. Uff. Det var finger eller fred som gjaldt da. Ikke et bilde ble tatt uten. 

Nok nå, jeg har enda et par hundre ting jeg kunne kommentert, men gir meg. 

Nå skal jeg nemlig gå å skjekke hva som skjer på Youtube. Hurramegrundt. 

Hva var det jeg sa?

Jeg føler nå jeg har bevist meg selv som en ikke-blogger. Det var ikke helt slik jeg hadde ønsket det selv, jeg hadde både store og gloriøse planer skal jeg si eder, men lysten til å gjøre noe man KAN gjøre forsvinner så mye fortere enn lysten til det utilgjenngelige. Sånn sett burde jeg altså aldri skrive et ord og vente til en dag det pluttselig hoppet en nobels-littraturpris ut av meg. Så lykke til med det..

Nei, for å være helt ærlig har jeg ikke hatt så mye å sagt, i alle fall som jeg burde si. Morsommere hadde det kanskje vært om jeg gikk inn for å dele alt, men det ville jeg aldri finne på, så da må jeg finne på noe annet. I dag blir det mye svada i form av dette, men jeg tenke også hive ut et par settninger om ribbe, fyll og sex. 

Det har nemlig vært jul. Og for de som liker å henge fast ved over en månedslange julefeiringer; Jula er over, thats it, det fins ikke noe som heter 3.juledag selv om vi må spise de 7 sorter til neste påske. JULA er over. Finito. Phu. 

Nå skal jeg ikke klage, jula har ikke vært ille i det hele tatt, men i år igjen har min juletolerangse bevist seg på litt under null. Når, akk meg, skal vi slutte med dette tullet og bare kalle en ferie for ferie og familiekos for familietid. For joda, det er koselig å se folk og spise mat og reise hjem, men denne Jesus må da få en pause! Arme mann. 

Men altså: 

Det var en gang en jul, 

hvor vi alle tenkte pul,

nesten slik Jesus gjorde 

(ja, jeg har hørt historien om hora, og er så enig så enig, alle barn er vakre og slikt, nei jeg aner heller ikke hva jeg prater om)

Så vi sa Oh høye gud

kom igjen a dud, 

bare gi oss et lite bud

noe med fred å kjærlighet å sånt

som vi kan ta

der bak fra

så kaller vi det høytid

(etter hvor høyt vi hang han, den som den bastardungen din)

og stiller med fløyter og geiter. 

 

Oojojoj, hvor kom den fra? Tro meg, jeg er like sjokkert som jeg håper dere er. Men jeg kan love at dette skal bli slått hardt ned på og aldri gjennta seg. 

Ribbe, fyll og sex. Så var det nevnt. 

Det bor TYSTERE i bygda mi

"Her er vi! Vi har femti kilo hasj som vi har tenkt å selge til naiv, norsk ungdom!"

Dette er det ikke jeg som har skrevet, men Ingvar Ambjørsen, i boka Den siste revejakta. Jeg syns bare det var vilt morsomt akkurat når jeg leste det. 

Det var dog overhode ikke det jeg hadde tenkt å skrive om, men there you go. 

SAKEN er nemlig den at jeg har spist meg ferdi på suppe og havregrøt for i år, og returnert hjem, hjem kjære hjem til den lille, rolige bygda mi i nord, hvor reinen spring løst og isbjørnan lasse rundt i gaten. Jada. Men neida! 

Julefreden har hardt og brutalt blitt grust, eller i alle fall tilsidesatt, av ANGIVERA, hvorblandt alle slag er av det verste slag. Fyda. Jeg kunne overlevd en idiot eller to med oppmerksomhetsbehov, men når bygdas TYTTEBÆRPOLITI tar alt mulig tull med blodig allvor, er det ikke gøy lenger. 

Værre har eg ikkje sett sia krigen! (Jeg sier ikke "ikkje", men det passet)   

Riktig så ille er det vel ikke akkurat like vel, men det var litt morrsomt å skrive. 

Skremsle(r)

(Skremsle, om noen lurer, kommer fra barnetvserien "Mumfy", og var en liten rosa elefant, viss kompis fugleskremselet het "Skremsle", det var og innvolvert en liten flyvende gris, viss navn jeg ikke kommer på. "Pinky", var det faktisk. Men Skremsle var altså snill, til tross for hva navn og utseende antyder. Slik er det ikke i virkeligheten.)

Jeg har lagd en topp ti redd-for-liste:

1. Inkasso. 

2. Ukjente annrop som kan komme fra inkasso, biblioteket, lånekassa, jobben, osv.

3. Vann. Dypt vann, kaldt vann, mørket vann, klart vann, innsjø, hav, strandvann, (regn, dog kun pega ubehaget). Ikke elvevann. Elvevann er fett. 

4. Ting under vann. Gress, dyr, organismer, dykkere.

5. Vendelorm, ÆSJ.

6. Buss. 

7. Innsekter som kryper inn i ørene dine og legger egg under huden!

8. SATS, se punkt 1 og 2. 

9. Avhengihet, til hva som helst, fra dop til epler. 

10. Fortelle folk ubehagelige, selv helt normale, sannheter. Som for eksempel om jeg må fortelle Astrid at Malin er en halvtime sein, vil jeg automatisk si at hun bare er 15 minutter for sein, selv om Astrid ikke blir sint på meg. 

11. Kjeft. Se punkt 10.    

Nei takk du, jeg skriver ikke blogg

Men jeg er altså tilbøyelig til å late som. Jeg fant nemlig denne årsgamle og utrolige velformulerte høykulturelle saken, altså nok en seier for kampsaken min; bytt aldri hotmail eller passord, på noe, noengang. 

Poenget med bloggen var vel strengt tatt og skrive om reisen jeg omtaler i innlegg 2, men som svar på innlegg 1 viste det seg at jeg ikke klarte å holde den i live. 

Man har da facebook. 

Mitt nye håp er å slutte og stille retoriske spørsmål i tekster. 

(Søk på Marianne Strand Bilden på google.no, finn linken nyhetside, les og gråt.) 

Jeg skal ikke skrive om livet mitt, musikk, film, bøker, studier, filosofi, tv, mote, trening eller kjærlighet, da jeg ikke har peiling på noen av delene. Dette kan med andre ord bli et utrolig spennede prosjekt. Grunnen her og nå til at jeg skriver er et enormt oppmerksomhetsbehov og en dose satan-livet-er-kjipt. (Jeg har lov å skrive satan for jeg er fra nordtroms og sier egentlig "æ" og "hore" og "åherrejesuskristus".)

Desperate situasjoner krever desperate tiltak. 

(Dette skulle vært på engelsk, men jeg er DYSLEKTIKER, så bær med meg.)

Jeg spøker bort allvorlige ting og en dag kommer inkasso og tar meg. 

On my way

På vei på vei tjohei på vei.
For noen lette og fine og flyktige dager dette har vært. På vei tjohei på vei. Jeg er på vei ut i verden, reise bort i fra mørke og tid og folk jeg kjenner. Litt overasket av meg selv må jeg innrømme at jeg er. Jeg har alltid sett på meg selv som stor i kjeften, prater mye og gjennomfører lite. Men nå, ojoj, er jeg faktisk i gang med en drøm.
Ut i verden, fri og desperat. Jeg skal ikke følge noens fotspor, jeg skal reise alene og la meg skremme. Ingen store planer og ingen opplevelser på vent. Hva er det de visker i det fjerne? Frihet?
Om ikke frihet så i alle fall en illusjon. Godt nok for meg. Alt er illusjoner, la oss bare lukke øynene og late som vi ikke ser mannen bak dukken. Det funker så fint til hverdags, la briste eller bære til fest.

Det var en gang..

Det var en gang en jente som skulle lage seg en stor og fin blogg.
Vi får vel bare se hvordan det går.

Hei hallo. Blogger er merkelige og fine saker som tillater oss alle å søke den fantastiske oppmerskomheten vi ønsker, samtidig som vi vet at vi ikke trenger stå til annsvar for noe om det skulle gå til hellvete. O herlige annsvarsløshet. Med det sagt skal jeg benytte sjangsen til å advare mot fremtidige dårlige/elendige/søte/tåredryppende/lystige/fortellende/oppsumerende tekster om alt fra fordommer til familiemiddager. Gled eder.

ohkeithen! Good luck I say, to us bouth.