Jeg vokser og lærer

Jeg liker å tro at jeg får hjulene til å gå rundt. Jovist, telefonregninger kan vært kjipe og mer enn et inkassokrav har falt i min arme mors favn, men som regel, sett i det veldig store perspektivet, flyter jeg ganske bra. Jeg spiser mat og sover under tak og alt slikt. 

Livets mange harde lekser hamres inn, om enn litt sakte så i alle fall svært sikkert. Det er mye man skal kunne, rødvinsflekker forsvinner ikke av seg selv og oppvaksen skal stå leenge før den får ben å gå på. 

Men noe har jeg da lært. 

Helga som var hadde jeg et noe uforberedt annsvar for hus, barn og bikkje. Akkurat det i seg selv gikk ganske fint, helt til jeg på mandags formiddag sitter å ser tilfeldig ut i rommet. Blikket falt lenge på blomstene i vinduet. Kvastene i vinduet. Og tanken slo meg: "De dær kunne no trengtest å byttes ut.."

Eller evt vannes. Blomster - vann - liv. Nøkkel lå veldig nært, men likevel akk så fjernt. Tanken på å gå å hente vannkanna slo meg ikke en gang. Tørre blomster dør, thats it, i hode mitt. 

Jeg vannet blomsterene til slutt, jeg knekte koden so to say. Men da jeg fortalte min mor om mitt lille tankespill lo hun og kommenterte at det var nettopp slike småting som unslapp oppdragelsen min, at jeg enda hadde noe å lære. 

"Feil," svarte jeg, "jeg har lært: Jeg har ingen blomster hjemme."