Nei takk du, jeg skriver ikke blogg

Men jeg er altså tilbøyelig til å late som. Jeg fant nemlig denne årsgamle og utrolige velformulerte høykulturelle saken, altså nok en seier for kampsaken min; bytt aldri hotmail eller passord, på noe, noengang. 

Poenget med bloggen var vel strengt tatt og skrive om reisen jeg omtaler i innlegg 2, men som svar på innlegg 1 viste det seg at jeg ikke klarte å holde den i live. 

Man har da facebook. 

Mitt nye håp er å slutte og stille retoriske spørsmål i tekster. 

(Søk på Marianne Strand Bilden på google.no, finn linken nyhetside, les og gråt.) 

Jeg skal ikke skrive om livet mitt, musikk, film, bøker, studier, filosofi, tv, mote, trening eller kjærlighet, da jeg ikke har peiling på noen av delene. Dette kan med andre ord bli et utrolig spennede prosjekt. Grunnen her og nå til at jeg skriver er et enormt oppmerksomhetsbehov og en dose satan-livet-er-kjipt. (Jeg har lov å skrive satan for jeg er fra nordtroms og sier egentlig "æ" og "hore" og "åherrejesuskristus".)

Desperate situasjoner krever desperate tiltak. 

(Dette skulle vært på engelsk, men jeg er DYSLEKTIKER, så bær med meg.)

Jeg spøker bort allvorlige ting og en dag kommer inkasso og tar meg.