Provoserende

Vi møter vel alle noen hverdagens mange problemer mens vi tumler oss gjennom en kald og landrøy vinter, noen er veldig veldig små, andre er litt mer å ta tak i. Her kommer en liten oversikt over mine aller minste, men ikke minst irriterende problem jeg må hanskes med i min lettere egoistiske tilværelse. 

1. Jeg bryr meg ikke om muslimske politikvinner skal bruke hijab eller ikke. Det irriterer meg derimot at det fyller nyhetsbildet. Hele saken er, etter min ukorekte mening: Fjas. 

2. Det irriterer meg grenseløst når FrP blir overasket over at saksbehandlinger i NAV o.l tar lang tid, slik går det når man ikke sette penger og folk inn i statsdrevne system. Desutten blir FrP overasket, og provosert, over ALT de ikke har gjort selv, hvilket er nada, så tyst med deg tøs. 

3. Barn, ungdom, og VOKSNE mennesker som subber! Bena skal LØFTES når man går, det er slik man går, det er det som er hele poenget med å gå, om bena alltid berører bakken så STÅR man. 

4. Det burde være mulig i 2009 og lage klokker, det vil si armbåndsur, som ikke tikker høyere enn kjerka. 

5. Det burde og være mulig og finne opp en skoleveskesvever, det vil si en innredning man kan legge i veksa som får den til å sveve, eller i alle fall bli fjerlett, slik at man kan bære den uten varig men for skulder, rygg og mental feel-good-ness. 

6. Det provoserer meg at jeg får ondt i stompen min av å sitte for lenge. Når jeg først har tilbragt hele dagen på bibloteket med å lese, vil jeg føle meg bra, over hele meg. Jeg har gjort en god innsats og syns slett ikke jeg fortjener plattrompe og pukkelrygg. 

7. At Norwegian legger ut billige biletter til Roma og London er bra. Det er derimot ikke bra at jeg ikke kan dra på grunn av skole, jobb og blakkhet. Det er heller ikke OK at det koster mer å dra til Oslo, enn Amsterdam. Det, min venn, sucks. Litt som Starbucks. 

8. Snø er pent, ikke praktisk. Nok nå. 

9. Hvorfor, kjære Gud, rev du så brutalt vekk fra meg WORDS online Latin dictionary? Nå må jeg bruke kanskje 5 ganger så lang tid på å slå opp gloser, hvilket resulterer i for mye sjokolade og punkt 6. 

10. Facebook. Hat det, elsk det, bra er det ikke. Snart kommer FBI og tar meg og sjefen min legger meg til. 

I dag er jeg lat

Grunnet en kaffekopp som venter på meg er dette alt jeg rekker akkurat nå. Have fun!

Fakta og fiksjon

Av og til har jeg egentlig ikke lyst til å skrive, men jeg har lyst til å ha lyst til å skrive, så jeg begynner å skrive å ser hva som skjer. I dag er en slik dag. 

Problemet er at jeg har grunnet egen latskap ikke vært utsatt for tilstrekkelige inntrykk i det siste til å kunne danne meg noen slags form for erfaringslæring eller mening som jeg kan utrykke gjennom en blogg, hvilket jeg har funnet ut at jeg sårt trenger for å spare lesere for rent bullshit. Som altså er alternativet; rent bullshit og fiction. 

Men det er jo et alternativ, fiction altså. Utfordringen da blir jo og ha fantasi nok til å hente alt ut fra eget hode. På en måte flaut, på en annen måte passelig, har jeg faktisk et fiktivt blogginnlegg lagret på Macen min. Jeg skrev det dagen før jeg egentlig skulle være med på en romjulsturnering i handball, fordi jeg var i en good roll og ville skrive med èn gang. Men så gikk det desverre slik at jeg aldri fikk spilt på turneringen, og ble da heller aldri å poste innlegget. Så ved nærmest gudommelig inngrep ble det jeg hadde ment å være fakta til fiksjon. Livet altså. 

Uansett, here goes: 27.12.08

RAN!

Noen har stjålet min gode form og sunne livstil. Jeg forlot de tilsynelatende trygt hjemme hos min mor, hard oppspart ette mange år med svette, blod og tårer. Jeg blir borte et par små måndter, muligens år, men var viss på at helse og ferdigheter lå forvart der jeg forlot dem. Så her kom jeg altså hjem til jul, totalt intetanende om hva som ventet meg. Det gikk faktsik lang tid før jeg oppdaget det. En uke gikk forbi med lutefisk og pinnekjøtt og sylte og pepperkaker. Vreden stiger i meg når jeg tenker på det, hvordan kunne jeg ikke se hva som manglet, hvordan gikk det så langt? Jeg skyller på så mangt, men innser at i en sak som denne har bare èn skylden. Tyven. Oh akk, du uforsvarlige, du skruppeløse! Men det var altså ikke før den årlige romjulshandballturneringen jeg oppdaget det. Fest og glede for gamle og nye med spill og sang, halleluja. Første teng kom mens jeg fant frem det gamle handballutstyret mitt. Noen hadde byttet det om. Grepet om ballen manglet. Shortsen var for stram. Leggene manglet nærmest kraft. Da var da ikke slik det skulle være? Men jeg overså det, første feil. Tenkte, det dukker nok opp. Så jeg gikk ut på banen med godt mot, overmot vil jeg si nå. Jeg var ribbet. I fult dagslys og i påsyn av halve bygda innså jeg forbrytelsen.

Saken er nå anmeldt. Tyttebærpoliti eller ei, blir et ikke snutehus på de skyldige så blir det bølgebrus med nye sementsko, sann mine ord. Makan til frekkhet. 

Vi kjenner alle en

Jeg har en kollega som minner meg om en kompis av meg fra gammelt av. 

For de som kjenner meg snakker jeg om Malcolm og  Mattis. 

De ligner på den måten at begge er to mennesker det er litt vanskelig å sette i gruppe, fordi de gjerne ikke passer inn i noen av de andre vennegruppene dine, men det gjør samtidig at det er lett og sette de sammen i en virkelig stor gruppe av folk som ikke passer inn. Selv om å bli plassert akkurat i den gruppe kanskje er det værste de kan tenke seg. Selv om jeg regner med at begge ville motsagt meg og hevdet at de var så mainstreem som det går ann, hvilket man sikker kan godta etter litt ettertanke. Anyway.  

Saken er et jeg en dag fortalte kollegaen min at han minnet meg svært om denne kompisen. Han svarte at akkuart det hørte han hele tiden. Han fortalte han begynte å bli ganske lei det, for hva er vel kjipere enn å møte nye folk som etter første møte allerede har bestemt alle dine egenskaper, fordi du er "kliss lik en kompis." Jeg skjønner den. Vi hadde en liten diskusjon om dette og han påsto at det var bare en slik type han var, en slik alle kjenner en av. Etter hvert innså jeg at jeg og er en lignende type, i en helt annen gruppe dog. Jeg minner folk om en lillesøster. Dette er helt sant og ikke overdrevet: I omtrent alle vennegrupper, i alle fall 3 eller 4 land og diversje forskjellige byer har jeg fått høre, støtt og stadig, at jeg minner mennesker jeg møter om en eller annen lillesøster. Det trenger ikke være deres lillesøster, bare èn lillesøster. I'v got the look. 

Da jeg sa dette til kollegaen min begynte han og le, og sa at en av de første intrykkene han hadde hatt av meg var at jeg minnet han om lillesøsteren til dama has. Helt sant. 

I ettertid har jeg tenkt mer på det og kom på at jeg hadde en lignende teori før, da jeg bodde i Italia. Forsåvidt også på de fleste reiser jeg har vært på hvor jeg har blitt kjent med tilfeldige. Teorien min da var at det fantes bare et begrenset anntall trekk i verden. Ansiktstrekk, personelighet, osv. Uansett hver jeg drar hender det som regel at jeg må snu meg på gata fordi jeg tror jeg har sett noen jeg kjenner, eller snakker med noen med min onkels nese eller en venns lukt. Et eksempel som nesten skremte meg var under første forelesning med Antikk Poesi i fjor, da foreleseren min bevegde hendende pinlig nøyaktig slik littraturlæreren min i Italia gjor. 

Så slik er det.. 

Men det var altså derfor jeg kom på utrykket "Vi kjenner alle en", nå vet ikke jeg helt hvordan det slutter, men etter egen forskning påstår jeg herved: "Vi kjenner alle en av alle."

Hverdagsklisje, dø nå.

Nei og nei, jeg kjenner det, det bobler i meg, sprenger frem og jeg klarer ikke holde det tilbake.

Jeg har en mening. 

Planen var holde bloggen fri for slikt, nada meninger, nadas mas. Men her kommer det, ære eller ikke være, og for å skremme bort de fleste; Det handlet om kvinner og bil. 

For som en kvinne, som overhode ikke kan noe, ikke en gang en bitte liten ting, ikke en gang litt tilfeldig informasjon en eller annen en gang delte, ikke skvatt om temaet BILER, må jeg likevel si noen ord. 

Jeg har i det siste lest en del relativt dårlige tegneserier hvor punshlinen er at kvinner ikke bryr seg om annet enn fargen på en bil, og har sett såpass mye reklame og komedie at jeg skjønner at dette er et fryktelig yndet tema. Det er tross alt lov å harselere med dette i dag, vi er da ikke politisk korekte heller. Faktisk er vi så lite feministisk korekt at min tidligere lærer, en god og gammel rødstrømpe fra SVs radikale dager uten BH men m/ kroppshår, til og med henne ler godt over at bilen må inn på verksted for å skifte hjul, og når noen spør hvilken bil det er så er svaret "den røde". Fint. Yttringsfrihet for alle penga. 

Problemet er at jeg syns det blir for dumt. For hjernedød og usant. Hverdagsklisje på sitt værste, og den går ikke bort! Jeg er redd for klisjeer, har jeg nevnt det før? Jeg blir svett og sint og flau og tenker: Hva er vitsen? DEN ER IKKE DER.

Det fins ingen, INGEN, som kjøper en bil fordi den er "rød". NEI, jeg godtar det ikke. Snakk om å fremstille hvermann i gata som noen som ikke kan gå og tygge tyggis samtidig. Å ikke vite noe om biler er helt kurrant, JEG vet nada om biler, men for det! Pris. Bensinforbruk. Miljø. Plass. Komfort. Kulhet. Hva som fuckings helst, fargen er bare en del, en svært svært svært justerbar del. Om noen faktisk, i virkeligheten valgte en bil etter kun, ene og alene, fargen, hadde denne personen aldri, og jeg føler meg tvunget til å gjennta, aldri, fått lappen. 

Dette handler ikke om å måtte vite alt. Dette handler om å kunne telle til hundre og knyte sine sko. 

Beklager. Der var det ute. Jeg bare sier: Det er en dårlig vits. En gammel vits, utbrukt fra før den var ny, kom deg over det verden. 

Ikke en gang la meg starte på de nye XXL- og BurgerKing-reklamene. Fysj.  

Mitt magiske klesskap

En gang i blandt kommer ånden over meg og jeg bestemer meg for at nå, nå skal jeg få orden i livet mitt. 

Og som alle andre kvinner jeg kjenner, starter jeg da med å rydde kleskapet. Eller i mitt tilfelle: gulvet forran kleskapet. Først dynger jeg alt jeg eier og har midt på gulvet, tar en liten oversiktstatus og regner med å bli ferdi når kuene inviterer ekspresident Bush på vaffler.

Akk meg. Så bretter og stabler og sorterer og vasker jeg to maskiner tøy, legger alt hvit i en egen bøtte og klorbleker enhver rødvinsflekk til blods. Jeg konkluderer med at hustrollet har spist nøyaktig halvparten av sokkene mine og slenger resten usortert ned i min nyutnevnte sokkeskuff, sammen med den ene BHen som snek seg unna vask eller kast, pluss en fin samling av strømpebusker m/hull. 

Så, mens jeg alt var på kjøkkenet for å hente diversje remedier jeg trengte for å vaske badet, som jeg da jeg skulle vaske klærne innså var i fryktelig forfattning, observerer jeg at søppelbøtta var full. Under sist husmøte (Top Model) ble vi enig om og herved ta ut søppla med èn gang, hvilket jeg så gjorde. Da jeg la inn ny pose, stablet jeg samtidig inn alle falsker som sto fremme, pluss de som var på rommet, og i samme sleng samlet jeg de skittne koppene og satt i maskinen, pakket inn maten og tørket over alle falter på kjøkknet. Når jeg først hadde sprayflaksa i hada vasket jeg speilet på bade som sårt trengte det, ryddet vekk gammel sminke og handkler og ga toaletten en omgang med WC-rens for dummies. 

Så betalte jeg èn regning, sendte to mail og leste ca 3 sider pensum av den typen man egentlig ikke trenger. 

Når jeg nå går gjennom leiligheta blir jeg litt overasket over at ting ikke ser mer skinnende ut. Alt har et merkelig snev av halvgjort over seg. Same shit, ryddet er ryddet og gjort er gjort. I kveld skal jeg spise kake for har man bleket t-sjortene sine, da har man faen meg vært husmor! 

Også var det dette med livet; jo, som jeg som regel kommer frem til når gulvet er rent og klærner ligger der de skal: Jeg har kontroll, send meg en selvangivelse i morgen den dag og jeg tar den på strak arm! Piece of kake. 

Sykehus puselus pluh

Jegformen i denne fortellingen har blitt syk. Det er meg. Hei. Kyssesyka sa de. Jaja. Sa Heidi og syns ikke det var helt uforklarlig. Personelig hadde jeg foretrykket klamydia. Enkel og grei sykdom klamydia. Tiss i en kopp, ta et par piller, frisk som en fisk. Man kan til og med drikke øl. Kyssesyka er noe annerledes. Egentlig heter det Mononklyose og er en slags barnesykdom, eller ungdomsykdom, mest vanelig i 13-16 årsalderen. Man får det bare en gang, og avhengig av tilfelle og alder sitter den mer eller mindre hardt i. Jeg er da 20 og lever ikke en spesielt tysk livstil. Sykdommen sitter, for å si det med andre ord, som en kule.

Det begynte en litt shabby tirsdag. Om det faktisk begynte da eller før er også noe vanskelig og avgjøre da nettopp bakfull slæsj småfull hadde vært de regjerende kreftene den helgen.  Tirsdag ble jeg dog oppmerksom på at noe var uvanelig, og det ble ikke bedre. Resten av uka frem til lørdag ble tilbrakt i senga (svært uvanelig, jeg har lenge skrytt på meg at jeg aldri aldri blir syk og har ikke vært feil til nå), inntil lørdagen hvor det skulle jobbes. Dårlig ide. Svært svært dårlig ide. Aldri har en arbeidsdag vært så hard og så lang, aldri har jeg vært så ubrukelig sliten, og aldri, som jeg selv vet, har jeg sutret som jeg gjor da. Rett hjem og i seng. Jobb søndag kom ikke på tale. Svetting og pesing og smertestillende opp i taket. Halsen este ut og fyltes opp av gørr og betente kjertler. Legevakten neste, dop please. Der ble det skrapt og lyst på og prikket både her og der, og til slutt slått fast: Kyssesyka, ingenting å gjøre med det. Ingen piller, ingen medisen. ”Det går over med litt tid.” 270 spenn, rett ut av vinduet.

Hjem, ikke sove, nesten ikke spise, piller og sykemelding. Det funka nesten, frem til tirdags kveld. Da var både jeg og kroppen min så lei at tårer og snørr sto om hverandre. Jeg fikk ikke lenger til å svelge smertestillende, eller noe annet for den saks skyld, Fikk ikke puse nok til å sove og ble ganske redd, rett og slett. Taxi til legevakta ble rekomandert and off we went. Heidi trøstet og passet på og tok bilder, just for lafh lather on. Jeg ble, takk gud, møtt av Trondheims hyggeligst lege. ”Vi legger deg inn, du kan ikke ha det slik.”  TAKK! Kjære søte snille, takk. ”Jeg sender deg bort dit så får du ligge i en seg og få noe smertestillende og litt veske.” Takk takk takk!

Riiiinng. ”Fult? Men hun sitter her og gråter, kan ikke drikke eller spise eller ta piller, hun kan ikke sendes hjem på hybel slik!” …. ”Kan dere kanskje gå ut litt jeg må snakke litt med avdelingslederen?”

”Ok, jeg sender deg til infeksjonsavdelingen, der skal en annen se på deg og så legges du inn, ta det med ro.” Takk..?

Ny lege:

”Ojojoj, jeg hører du har det ganske ondt? Ja jeg ser du har jo nesten helt tett hals, så det gjør vel ganske ondt å snakke? Blablablablablabl, hvor kommer du fra, hva studerer du, det var en gang en frosk, blablabla, jaa.. Du har er jo ikke HELT tett, det er jo litt hull der, hahaha.”

Drepende blikk.

”Men alstå, jeg skjønner jo at du har det ondt, jeg gjør jo det absolutt, bare se på den halsen da.. Men ellers er du frisk? Ok, det kommer snart noen inn men noen stikkpiller og så skal vi ta et par hunder blodprøver før du får en stor nål i armen hvor vann skal dryppe inn og så kommer en mann og ruller rundt på deg mens du ligger her og gråter i senga, og til slutt får du ligg på et rom med en gammel dame som prater i søvne. Fint? Fint!”

Dette var første kvelden min på sykehus. Ikke missforstå meg, jeg er veldig veldig glad for å få hjelp i det hele tatt, jeg er bare noe bitter på at det tok to timer fra jeg gråt og ba om hjelp, til pillene jeg ble lovd fra minutt 1 faktisk kom. AU.

Dag to, tre og fire ble jeg faktisk bare verre . Men nå fikk jeg piller, herlige, flotte piller. Voltare: 3 gang per dag, Paraset: 1000 mg fire gang per dag, Pinex forte: etter behov. Disse dagene fikk jeg dobbelt så stor hals, kunne fremdes ikke svelge noe, heller ikke spytt, hadde vont for å prate og fikk all næring gjennom armen. Dramatisk! Neida. Men litt så.

Det som plaget meg virkelig mye, var det totale fraværet av bedring. Helt til lørdagen. Pluttselig. Litt bedre. fremdeles ømt når det var lenge mellom pillene, men halsen åpnet seg litt og jeg fikk spist en halv pannekake!  Så fikk jeg spist litt grøt, og så litt suppe. Fornøyd!

Nå er jeg kommet trygt hjem. Dag 6 hoppet jeg, ikke helt, opp i sengen, på gangen, og tenkte: NU er jeg ferdi. Piller ble svelget og frokost ble oversett, gi meg en lege med papir og penn, jeg skal hjem! Legen kom og vi kom til enighet, piller på resept og en ukes sykemelding med streng kose-kost og Marianne-tid stod på lista. Buss – dagelivarer for trehundre og vuola: HJEMME. Home sweet sweet home. Kos kos kos. Tv, med fjernkontroll. MIN seng. Intrenett! Himmelen. Og her blir jeg. Sann mine ord, jeg skal ikke ut den døra før absolutt nødvendig. Eller før sosialkvoten min trenger sitt. Vi får se.

Pils og piller? A do or don't?

Første ting på lista: Barbere leggene og spise potetgull med dip!