Sykehus puselus pluh

Jegformen i denne fortellingen har blitt syk. Det er meg. Hei. Kyssesyka sa de. Jaja. Sa Heidi og syns ikke det var helt uforklarlig. Personelig hadde jeg foretrykket klamydia. Enkel og grei sykdom klamydia. Tiss i en kopp, ta et par piller, frisk som en fisk. Man kan til og med drikke øl. Kyssesyka er noe annerledes. Egentlig heter det Mononklyose og er en slags barnesykdom, eller ungdomsykdom, mest vanelig i 13-16 årsalderen. Man får det bare en gang, og avhengig av tilfelle og alder sitter den mer eller mindre hardt i. Jeg er da 20 og lever ikke en spesielt tysk livstil. Sykdommen sitter, for å si det med andre ord, som en kule.

Det begynte en litt shabby tirsdag. Om det faktisk begynte da eller før er også noe vanskelig og avgjøre da nettopp bakfull slæsj småfull hadde vært de regjerende kreftene den helgen.  Tirsdag ble jeg dog oppmerksom på at noe var uvanelig, og det ble ikke bedre. Resten av uka frem til lørdag ble tilbrakt i senga (svært uvanelig, jeg har lenge skrytt på meg at jeg aldri aldri blir syk og har ikke vært feil til nå), inntil lørdagen hvor det skulle jobbes. Dårlig ide. Svært svært dårlig ide. Aldri har en arbeidsdag vært så hard og så lang, aldri har jeg vært så ubrukelig sliten, og aldri, som jeg selv vet, har jeg sutret som jeg gjor da. Rett hjem og i seng. Jobb søndag kom ikke på tale. Svetting og pesing og smertestillende opp i taket. Halsen este ut og fyltes opp av gørr og betente kjertler. Legevakten neste, dop please. Der ble det skrapt og lyst på og prikket både her og der, og til slutt slått fast: Kyssesyka, ingenting å gjøre med det. Ingen piller, ingen medisen. ”Det går over med litt tid.” 270 spenn, rett ut av vinduet.

Hjem, ikke sove, nesten ikke spise, piller og sykemelding. Det funka nesten, frem til tirdags kveld. Da var både jeg og kroppen min så lei at tårer og snørr sto om hverandre. Jeg fikk ikke lenger til å svelge smertestillende, eller noe annet for den saks skyld, Fikk ikke puse nok til å sove og ble ganske redd, rett og slett. Taxi til legevakta ble rekomandert and off we went. Heidi trøstet og passet på og tok bilder, just for lafh lather on. Jeg ble, takk gud, møtt av Trondheims hyggeligst lege. ”Vi legger deg inn, du kan ikke ha det slik.”  TAKK! Kjære søte snille, takk. ”Jeg sender deg bort dit så får du ligge i en seg og få noe smertestillende og litt veske.” Takk takk takk!

Riiiinng. ”Fult? Men hun sitter her og gråter, kan ikke drikke eller spise eller ta piller, hun kan ikke sendes hjem på hybel slik!” …. ”Kan dere kanskje gå ut litt jeg må snakke litt med avdelingslederen?”

”Ok, jeg sender deg til infeksjonsavdelingen, der skal en annen se på deg og så legges du inn, ta det med ro.” Takk..?

Ny lege:

”Ojojoj, jeg hører du har det ganske ondt? Ja jeg ser du har jo nesten helt tett hals, så det gjør vel ganske ondt å snakke? Blablablablablabl, hvor kommer du fra, hva studerer du, det var en gang en frosk, blablabla, jaa.. Du har er jo ikke HELT tett, det er jo litt hull der, hahaha.”

Drepende blikk.

”Men alstå, jeg skjønner jo at du har det ondt, jeg gjør jo det absolutt, bare se på den halsen da.. Men ellers er du frisk? Ok, det kommer snart noen inn men noen stikkpiller og så skal vi ta et par hunder blodprøver før du får en stor nål i armen hvor vann skal dryppe inn og så kommer en mann og ruller rundt på deg mens du ligger her og gråter i senga, og til slutt får du ligg på et rom med en gammel dame som prater i søvne. Fint? Fint!”

Dette var første kvelden min på sykehus. Ikke missforstå meg, jeg er veldig veldig glad for å få hjelp i det hele tatt, jeg er bare noe bitter på at det tok to timer fra jeg gråt og ba om hjelp, til pillene jeg ble lovd fra minutt 1 faktisk kom. AU.

Dag to, tre og fire ble jeg faktisk bare verre . Men nå fikk jeg piller, herlige, flotte piller. Voltare: 3 gang per dag, Paraset: 1000 mg fire gang per dag, Pinex forte: etter behov. Disse dagene fikk jeg dobbelt så stor hals, kunne fremdes ikke svelge noe, heller ikke spytt, hadde vont for å prate og fikk all næring gjennom armen. Dramatisk! Neida. Men litt så.

Det som plaget meg virkelig mye, var det totale fraværet av bedring. Helt til lørdagen. Pluttselig. Litt bedre. fremdeles ømt når det var lenge mellom pillene, men halsen åpnet seg litt og jeg fikk spist en halv pannekake!  Så fikk jeg spist litt grøt, og så litt suppe. Fornøyd!

Nå er jeg kommet trygt hjem. Dag 6 hoppet jeg, ikke helt, opp i sengen, på gangen, og tenkte: NU er jeg ferdi. Piller ble svelget og frokost ble oversett, gi meg en lege med papir og penn, jeg skal hjem! Legen kom og vi kom til enighet, piller på resept og en ukes sykemelding med streng kose-kost og Marianne-tid stod på lista. Buss – dagelivarer for trehundre og vuola: HJEMME. Home sweet sweet home. Kos kos kos. Tv, med fjernkontroll. MIN seng. Intrenett! Himmelen. Og her blir jeg. Sann mine ord, jeg skal ikke ut den døra før absolutt nødvendig. Eller før sosialkvoten min trenger sitt. Vi får se.

Pils og piller? A do or don't?

Første ting på lista: Barbere leggene og spise potetgull med dip!