Fakta og fiksjon

Av og til har jeg egentlig ikke lyst til å skrive, men jeg har lyst til å ha lyst til å skrive, så jeg begynner å skrive å ser hva som skjer. I dag er en slik dag. 

Problemet er at jeg har grunnet egen latskap ikke vært utsatt for tilstrekkelige inntrykk i det siste til å kunne danne meg noen slags form for erfaringslæring eller mening som jeg kan utrykke gjennom en blogg, hvilket jeg har funnet ut at jeg sårt trenger for å spare lesere for rent bullshit. Som altså er alternativet; rent bullshit og fiction. 

Men det er jo et alternativ, fiction altså. Utfordringen da blir jo og ha fantasi nok til å hente alt ut fra eget hode. På en måte flaut, på en annen måte passelig, har jeg faktisk et fiktivt blogginnlegg lagret på Macen min. Jeg skrev det dagen før jeg egentlig skulle være med på en romjulsturnering i handball, fordi jeg var i en good roll og ville skrive med èn gang. Men så gikk det desverre slik at jeg aldri fikk spilt på turneringen, og ble da heller aldri å poste innlegget. Så ved nærmest gudommelig inngrep ble det jeg hadde ment å være fakta til fiksjon. Livet altså. 

Uansett, here goes: 27.12.08

RAN!

Noen har stjålet min gode form og sunne livstil. Jeg forlot de tilsynelatende trygt hjemme hos min mor, hard oppspart ette mange år med svette, blod og tårer. Jeg blir borte et par små måndter, muligens år, men var viss på at helse og ferdigheter lå forvart der jeg forlot dem. Så her kom jeg altså hjem til jul, totalt intetanende om hva som ventet meg. Det gikk faktsik lang tid før jeg oppdaget det. En uke gikk forbi med lutefisk og pinnekjøtt og sylte og pepperkaker. Vreden stiger i meg når jeg tenker på det, hvordan kunne jeg ikke se hva som manglet, hvordan gikk det så langt? Jeg skyller på så mangt, men innser at i en sak som denne har bare èn skylden. Tyven. Oh akk, du uforsvarlige, du skruppeløse! Men det var altså ikke før den årlige romjulshandballturneringen jeg oppdaget det. Fest og glede for gamle og nye med spill og sang, halleluja. Første teng kom mens jeg fant frem det gamle handballutstyret mitt. Noen hadde byttet det om. Grepet om ballen manglet. Shortsen var for stram. Leggene manglet nærmest kraft. Da var da ikke slik det skulle være? Men jeg overså det, første feil. Tenkte, det dukker nok opp. Så jeg gikk ut på banen med godt mot, overmot vil jeg si nå. Jeg var ribbet. I fult dagslys og i påsyn av halve bygda innså jeg forbrytelsen.

Saken er nå anmeldt. Tyttebærpoliti eller ei, blir et ikke snutehus på de skyldige så blir det bølgebrus med nye sementsko, sann mine ord. Makan til frekkhet.