Bringing boys back

Jeg har atter menn i levet mitt! Hipp hurra og stor festivitas. Tillat likevel å forklare: 

På et tidspunkt, omtrent før og etter sist sommer, hadde jeg et lengere opphold fra alt som hadde med kormoson Y. Dette kom av flere forskjellige grunner, men poenget er i alle fall at jeg ble litt gal. Gal gal gal. Ikke fordi jeg ikke elsker alle mine kvinnelige bekjentheter, men jeg trenger litt skjegg og tull og mørkere toner. 

Nå har alt dette ordnet seg! Trondheim har på magisk vis forsørget meg med (nesten) alt jeg trenger. Jeg har en Cafe-venn, en sentraltboende hip-hoper som studerer og skriver om musikk, en på alle måter utmerked samtaler. 

Han kan i tillegg utvides til øldrikker og festfikser, om stemningen skulle være til stede. Herlig. Jeg har en stående film- og vinkveld avtale med hippetihopper nr 2, hvilket i tillegg gjør oss til en gjeng; jeg, Heidi, Hip 1 og Hop 2, og en gjeng skal aldri undervurderes. 

Når temaet først nevnes må jeg og snike inn at mine eldre omgangskretser fra hjemmlandet også holder til i bartebyen, og jeg har en øl skrevet opp et sted. 

Og ikke minst: Jeg har mannelige kolegaer! En søt smerte jeg ikke kunne leve uten, ingenting er som å kommaderes rundt på et kjøkken av menn i 8 timer. Nesten ingenting i alle fall. I alle fall: Jeg har godt av det. 

Ja, også har jeg mannlige professorer. De tar seg av autioritetsbehovet mitt. "Les ditt, oversett datt". Okei! 

Joda. Jeg er fornøyd. 

Den oppmerksomme leser vil legge merke til at kjærlighetslivet mitt ikke er nevt, det er korrekt! 

Joda. Jeg er fremdeles fornøyd. :) 

Fortryllet

Jeg har atter en gang latt meg lure av eventyr og amerikanske tv-serier. I god tro har jeg fylt min seng med puter, opp i og mente, men nei. Konklusjonen er følgende: Antal ganger puter er ikke forholdsmessig til ganger bedre søvn og kortere insovningstid. Æsj. 

Slabbedafferier

To små snikere har tyvlånt Mac mens jeg har vært på jobb, og jeg vet hvem det er! De har nemlig vært såpass beleielige at de la igjen et lite visittkort: 

Et par Heidi og Hanne tatt på fersk gjerning, værsågod. 

Mandag, igjen! Akk meg, det er ikke lett. Siden helgen min så brutalt ble frarøvet sofakos og ingentinggjøeing ved å jobbe, gjore jeg gjenngjell i dag. Sove lenge, se på Gossip Girl, thats a  weekend any day.

I tillegg til mine slaraffenbedrivelser har jeg vasket opp etter helga. Bofelleskapet Ranheim Inn har nydt et meget trivelig besøk av tre tøffe tøtter fra Oslo, hvilket har ført med seg store konsumer av te, vin, øl og vann. I ymse rekkefølger. Jeg frykter, med god grunn, at facebook i nær fremtid vil forsøpples med enda flere fantastiske partybilder. Til tross for jobb og kyssesyka, snek jeg meg en liten tur ut på lørdag. En lørdag er ikke hvilken som helst lørdag når man er fem stivpynta, stivsminkede, drink-drikkende jenter! På en slik lørdag slår man på stortromma og slår til med ubrukelige nydelig sko, uanstendige taxiregninger, og vill dansing til alt fra Abba til Michael Jakson. God tone!

Jeg må likevel få komme med en bekjennelse: Jeg har vokst! Jeg er nå trådd inn i rekkene til de store og annsvarlige. Lørdag natt, etter upåklagelig stemning på fest og ute, takket jeg nei til nach. 

Når ærligheten skal vinne på jeg jo si at jeg ikke hadde forventet dette. Jeg hadde faktisk forventet det i så liten grad at jeg hadde med meg jobb-sjorta, i tilfelle jeg måtte gå rett fra lek til allvor på jobb. Men nei, ikke denne jenta, neida. Jeg tok siste nattbuss hjem, spiste grovbrød med ost, drakk vann i bøtter og spann og la meg så pent så pent i min egen seng. 

Det er vel nesten litt vedmodig jeg sier takk og forvell til ungdommens uskyldige tid, den gang jeg kom hjem en halvtime før jeg skulle være 8 timer på jobb, og var like fornøyd. Kanskje vil jeg trå tilbake og hilse på av og til, men for nå kjenner jeg at jeg foretrekker livet og søvnen, fremfor døden på jobb.  

Så slik gikk altså det. Besøket har nå vendt tilbake, og jeg sitter igjen alene og venter på min due som har vært på skole og i butikken. Flink pike, skole er bra, men bare vent til hun ser hvor rent det er her hjemme, da blir det kjærlighet i heimen. 

Klassisk studentsyndrom nr. 1: Om jeg rydder og vakser alt jeg kommer over trenger jeg ikke lese til eksaen. 

eeæ.. 

XOXO - (ha en fin dag) 

I took a shot of cocain and I shot my woman down

Fredag: Starten på uka. Hvem mener egentlig, dypt inni sjela si, at mandag er top of the pops?

Mandag er blå, det har vi alle lært. Tirsdag er intetsigende, men med god tv. MEN igjen, god tv i dag er ikke nødvendigvis bra, og boksen alene klarer ikke heve tirsdagen i helhet. Onsdag; Odins dag, den høye selv, onsdag er selv definisjonen av midt på treet. På en onsdag trener man, drikker øl, baker kake, går på kino eller bare henger, alt er lov. Torsdag er en mulighetenes dag. Den kan fort forsvinne i mengden, da den er dagen mellom uke og helg, hvilket ofte fører til at folk på frtedag utbryter: "Tenk at det er helg allerede, hvor ble uka av?" Av og til glimter torsdagen likevel til med eneståendhet. Det kan være en konsert, torsdag er som kjent den beste av gode tilfledige konsertdager. Eller om en langhelg inkluderer torsdagen, i hvilket tilfelle torsdagen faktsik blir starten, stikk i strid med sin normale plassering. 

Og så kommer fredagen. Som et friskt pust av håp og velferd. You just gotta love it. Beste skoledagen, beste ute-dagen, beste kosedagen og i tillegg hører det nærmest obligatorisk med pizza. Hallo. Like the best day ewa. Totaly. 

Lørdag, søndag, shopping, champagne og sofakos. Jeg - gleder - meg. 

Supermann og Brilleland

Nok en produktiv helg er kommet og gått med livsendrende hendelser. 

Spesielt når det gjeller menn og innsikt. Eller utsikt. 

Men jeg har om ikke annet  satt i gang er prosess som skal endre på det. Riktignok har jeg ingen wonderman å vise frem etter etter helgen, men alle tomler opp: Jeg har kjøpt meg briller. 

Fredag ettermiddag var jeg tiltaksfull nok til å besøke en optikker, i god tro om at linser ville bli kjøpt og godt syn gjennvunnet, men den gang ei. Det har seg slik at det er en stund siden sist jeg var på linsekontroll, ett og ett halvt år that was, og fikk derfor IKKE kjøpe linser. Regler. 

Noget skuffet må jeg jo si at jeg ble, jeg liker tross alt å se blader på trærne jeg som alle andre , men jeg ble altså dømt til enda mange uker uten null og nada å se gjennom. Briller har jeg aldri eid, linser har liksom vært min "greie", helt til for to uker siden da jeg gikk tom. Nok om det. 

Jeg, min søster og sammboer Heidi tilbragte hele lørdagen etter i byen på leting etter perfeksjonisme i form av et skjørt, uten større hell for min del. Vi ble til slutt sliten, og får å få opp humøret bestemte vi oss for å prøve brille. Jada, man skulle kanskje ikke tro det, men å prøve alle brillene på feks Brilleland er jubeltid for hele familien. Billig og bra. Der, diskré på et lite litt jgemt bord, lå sammlingen med småstygge ferdig innstilte lesebriller. Jeg tok en kjapp titt og forventet lite og mindre, MEN DER, lå altså et par briller i tilnærmet min styrke og blinket mot meg. Fem minutter og 15o kr senere var jeg blitt den heldige eier av godt syn. 

Jeg har som sagt aldri hatt briller før, og selv om jeg vet at alle tilfeldige menneske jeg møter ikke vet dette, går jeg like fult rundt med en følelse av å ha kledd meg ut. Som om jeg skulle hatt på en krone eller løsnese. Blikkene jeg ikke fikk kjentes på kroppen og sa tydelig: "Det er ikke deg, det er noe feil, du bruker da ikke briller?"

Jeg var Clark Kent!

Vi har tross alt mye tilfellse. Briller. Superkrefter. Need I say more? 

Akk nei, verden vil bedras. Helst av kjekke menn i undertøy, men jeg gjør en god jobb jeg og.  

Færdietten

Avisen Fremtid i Nord, min egen hjemkommunes stolte lokal-avis, satte i gang en debatt om den nordnorske dialekta. Det gikk i høykultur av øverste hylle og nøyanser som "på fetthåret", og "på et kløva fetthår", oversatt "med liten margin", og "med svært liten margin". Disse utrykkene, dog svært fengende, kan likevel ikke måle seg med "færdietten", eller; Ferdig spist, forsynt. Akk o barndom, jeg ser meg selv sitte å småpirke i maten, totalt uinteresert, med en utolmodig barnehagetante hengende over meg med nervøse fingre og tikkende klokke. Mimre mimre. En annen barndomsklassiker er jo alltid "mellombar", som vi alle til stor forskrekkelse senere fant ut ikke stod i norsk ordbok, men som altså betyr å ha bar hud mellom buksa og jakka, et område derfor svært utsatt får snø. 

Røske? Jeg holdt på å skrive det i stad, "..fingre klar til å røske talerken til seg...", men så tenkte jeg det var et ord verdig til et par settninger helt for seg selv. Men nå er det kanskje nok. Det betyr i alle fall rive, om noen ikke tok den. 

Søster er på besøk, ost- og vinkveld er suksessfult gjennomført, nå skal det soves så vi er klar for en givende morgendag med hui og hoi. Good times, god karma bare slår til altså. 

XOXO

Jeg hennviser til mitt forrige innlegg og legger til at jeg er provoserende lite trøtt til at klokken er 1.25 en onsdags kveld. Utenom det har jeg det fint. 

Dagen i dag, det vil si i går, har i stor grad vært preget av Ikea. Dette er nok noe jeg deler med svært mange andre mennesker i Norden, og i litt mindre men ikke ubetydelig grad, resten av verden. IKEA har gitt oss så mangt. Ivar, Helge, Jens. I dag fant jeg Jon Karlsen, som er morsomt om du vet at ordføreren i hjemkommunen min heter det, og enda morsommere om du vet at min venninne Astrid tilfeldigvis møtte han på stranda i landet syden. 

Akkurat nå sitter jeg her prøver jeg å formulere for meg selv hva min mening om Ikea egentlig er. Jeg er rett og slett litt usikker. På den ene siden tenker jeg jo det at i denne masseproduksjonen av billige og personelige stiler som etter raklamen skal kunne tilpasses DEG og ditt liv, DIN hverdag og luksus, nettopp dreper poenget. Alle har like hjem med like puter og blomster og kjøkkenskuffer med vårens handtak. Det Norske Folk bytter ut servise til vinter, påske, forsommer, høst og jul, sofaen trekkes om fire ganger, gardiner blir persienner og ruller og panelløpere i rødt, hvitt og blått, og alle roper vi høyt hurra for FRIHETEN til å skape. 

For du ser poenget mitt? Det blir verken billig eller personelig. Det blir trendy. Det blir ganske pent. Alt er nytt nytt nytt og rent rent rent og det skal ikke stå på prisen for èn. Men denne friheten, til å endelig leve og bygge og bo. Strengt tatt. Det lukter reklame. Vi er jo absolutt, i full viten, sug inn i et enormt og vilt forbrukersystem, for så fort vi går inn de store, gule, dørene, da er vi solgt. "Som et barn i en godtebutikk", kan like gjerne formuleres til "som en lønning på Ikea".  

PÅ den andre siden: 

I dag kjøpte jeg meg en kontorstol, en søppelbøtte, en skittentøyskurv, to stor kasser, tre sette-permer til å sorter regninger, skolepapirer og tegneserier, 100 te-lys, 4 telysholdere, en duk, tre små flettekurver til sminke o.l, to puter, et putetrekk, en opphengbar tre-etasjes-undertøys-sorterings-annrettning (ok, jeg aner ikke hva det egentlig er men det en PERFEKT), syltetøy, knekkebrød og to skåler til under 500. (Kaffe og softis til 10 kr, sweet!)

Og jeg elsker det. 

For prinsipp være prinsipp, på slutten av dagen må vi alle sove. Helst i en seng, og helst i en seng vi har råd til. 

Jeg kom hvist ikke frem til noe fornuftig i deg, ergo: Sove, nå.