Fordømt!

I dag så jeg en feit flyvertinne. Det er kanskje litt frekt å si, men det er altså sant. Hun var godt over lubben. Jeg har alltid vært en særdeles politisk korrekt person, men her kommer altså fordommen frem. Det er ikke det at jeg betviler at denne kvinnen gjør en aldeles utmerked flyvertinne, tvert imot, utenom det spesielt sure fjeset hennes så hun riktig kapabel ut, og om for eksempel en kaprer skulle prøve seg, hadde jeg vært spesielt glad for å ha henne i nærheten for hun så virkelig ikke ut som en som ville la seg prikke på nesen.

Men det i min verden, helt siden jeg var et lite og uskyldig barn, har det vært en uomtvistelig fakta at man må være tynn for å være flyvertinne. Av den enkle grunn at man skal ha plass til å gå gjennom den smale korridoren. Det er selvfølgelig et svikt i denne teorien, for korridoren er jo absolutt ikke så trang at selv et ganske stort menneske, og desuttene en vogn fylt med alt i verden fra Bloody Mary til tørrfisk, fint kommer seg både opp og ned. Problemet må derfor tydeligvis være at jeg aldri før har blitt utsatt for noen inntrykk som skulle motbevise at flyvertinner kan være tykke. Alle hester er like, fordi de utfyller formen til en hest. For meg har hittil formen på en flyvertinne vært høy og tynn, og derav fordommen min.

Men nå har jeg alstå lært. På samme måte som når vi var barn og hoppet utfor garasjetaket for å se om vi kunne fly, har jeg nå opplevd at flyvertinner kan ta alle former. Det kom seint, men det kom godt. Ingen brukkne ben i alle fall.