Men det går bra det altså, overlever. Det gjør derimot ikke kisen i zombifilmen jeg ser på akkurat nå, neida han dør hardt og brutalt. Død snø, om noen lurer.
Hverdagen min har i det siste vært preget av veldig mye hverdag. Mye eksamensrelatert, 17 mai feirende, skandaleaktig hverdag. Jeg er ikke så vant med hverdager sånn helt egentlig, jeg har aldri hatt noe stort forbruk. Med unntak av korte perioder, og siste år på vidregående, har jeg egentlig alltid hatt noe på gang. Something liksom.
Det var da helt vilt mange zombityskere? Nekter å tro at så mange holdt til i lille øksfjord på slutten av krigen?
Det er denne studeringen. Det er vanskelig å komme unna en viss rutine når man liksom skal bruke så himmla lang tid på å lære noe. De fleksibile arbeidstidene gir meg riktignok plentum av muligheter til å variere klokkeslettene på når jeg står opp, spiser, legger meg, leser, ser på tv, går på byen, sitter i parken, men gir meg desto mindre spillerom for forskjeller som virkelig betyr noe. Klokka blir veldig uviktig.
Datoer blir fryktelig viktige. Kalendern bestemmer mye mer enn før og tvinger meg inn i avgjørelser jeg fint kunne vært foruten. Den datoen der, den datoen dit. Jeg har aldri vært flink til å forholde meg til datoer, det er en svakhet jeg har, som har lagt grunnlag for flere av mine store redsler i livet: Regninger, flybiletter, tannleger.
De siste årene har vært noe rotete. Hverdagen nå er svært ordinert. Jeg er helt håpløst forvirret. Jeg liker rot, jeg liker år uten datoer, jeg liker store forandringer og rotløshet. Men hei, jeg liker Trondheim og. Jeg liker latin, solsiden, kåken, folka, rolige dager og kontroll.
Neijoja. Gleder meg til sommern kommer og datoer blir satt litt på hylla. Så får vi se.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar