En uslepen diamant

Jeg har et ukjent talent! 

Dette er overaskende og gledelig på flere måter. Overaskende fordi det var ukjent for meg selv, jeg pleier normalt sett å blotte alle mine bedre sider via alle kanaler, og trodde strengt tatt jeg alt hadde spilt alle mine beste kort. Men nei da, min svært så behjelpelige søsterTone børstet i dag støv av gamle minner og blåste liv i glemte evner. Mine glemte evner altså. 

Diskusjonen gikk som følger: Jeg sto midt i et spesielt plagsomt dilemma. Skulle jeg bake kake, slik at familien og meg selv kunne kose oss med noe godt til kaffe, kvelds, and byond, eller skulle jeg ikke bake kake, og på den måten unngå en tre-fir-tolvtusen kalorier på toppen av rolig-dagen min. Og om jeg bakte kake, la oss innse det, det kom til å skje, hvilken kake skulle bakes? 

Det var da søsterTone kom med den lysende ideen: "Du kan jo lage sjokoladekjeksene dine, de er jo åndessvakt gode." 

Sjokoladekjeks! 

Jeg ER flink til å lage sjokoladekjeks!

Ikke helt kake, men så godt som, perfekt for en mandag. De var gått helt i glemmeboken, eller rettere sagt barndomsboken, jeg har ikke lagd de på mange år. Oppskriften fant jeg i min yrende førstefase innenfor baking, som en god nr 2 etter vaffler. Oppskriftboken het Den Store Kokeboka og hadde bilder for hvert trinn. Det beste med oppskrifta er at det er umulig å få det feil, selv når man gjør feil. (Jeg bommet litt på mel-mengden og måtte improvosere litt, like fult gode som gull.) 

Det nest beste med oppskrifta er at den er hemmelig, mohahha. 

Jeg skulle lagt ut bilde. Av varme, myke, kjeks med sprø kanter og store sjokoladebiter. Men jeg finner ikke kamera, mal dere et bilde dere. 

Se forøverig Heidis blogg om trendy mat - jeg følger opp! 

Redekorering

Jeg ønsker meg et magisk tuch av kunskap og kreativitet i salig forening som nytt design på bloggen min! 

Etter hard og insatsvillig prøving og feiling gir jeg opp. Noe nytt og slående design kan dere se lenge etter. Etter å ha mast meg grønn på blogspots tilpass-funkjson, vurderte jeg faktsik og flytte hele rukelet over til iPublish. For å være brutalt ærlig lagde jeg meg faktisk en profil, men skjønte null og mindre der også. 

uff. 

Og enda var alt jeg ønsket meg til jul litt teknisk innsikt! 

Jeg vet veldig godt hva jeg vil ha da. Et litt breiere tekstområde, og et stort, fantastisk frontbilde på toppen. 

Akk meg. 

Men når vi er inne på temaet vet jeg hva jeg ikke vil ha også! Som tidligere arbeider i interiøravdelingen på et utsalgsted for slikt, har jeg sterke meninger om hva du har i stua di! 

Faktisk, og dette har mine siste tre samboere virkelig fått kjenne på kroppen, HATER jeg nteriørdesign. Fra sjela og langt ut i fingerspissene. 

Eller, det har roet seg litt nå. Jeg blir ikke sint lenger. Jeg klarer og beherske meg når gardiner skal diskuteres. Jeg har lært og snu meg bort. Trekke pusten. Tenke pene tanker. 

For er det noe som noen gang har provosert meg er det følgende: 

Hver måndte, hver fuckings arme måndte, kom kaklende vaklende hysteriske husfruer løpende inn med nye lønningskontoer, klar for å blø. HVER måndte, fylte de vogn og lommer med duker og kopper og lys og lamper og puter i GULT til påske, GRØNT til fest, ELG til hytta, og ROSA til hver-en-stakkars-mandag. 

Om de gjør det enda, det veit jeg ikke, men de fylte opp stue, bad og garasje i en farge i slengen. Så, etter en måndte, ble de på mirakuløst vis lei av at ALT var gull-og-orange-stripete, fikk den nye katalogen, og byttet ut hver bidige dorull til BLÅ&BEGE-PRIKKETE. 

pust inn - pust ut. 

Jeg syns ikke dette er greit. 

Nr.1 Ikke lek overasket når svipturen din koster tre tusen spenn, den kostet tre tusen i januar, den vil koste tre tusen i april. 

Nr.2. Du kan kjøpe så mange plastikbokser du bare vil, du blir fortsatt ikke kvitt kuserviset ditt. 

Nr.3. Nei, jeg syns ikke dokosten med mann og mus er lekker, den er stygg! 

Jeg er ferdi nå. 

Blir nok ikke no nytt design med det første. 

Jeg så ut vinduet at det var provoserende pent vær ute i dag

En skål for deg, min kjekke venn!

og for de norske piker!

og har du en, så skål for den,

og skam få den som sviker!

Ja skam få den som elsker tvang

og hater piker, vin og sang

En skål for deg, min kjekke venn,

og for de norske piker!

- Johan Nordahl Bruun

Forunderlige fenomener

Til tross for ambasiøse planer om å holde meg inne i hele dag, klarte bikkja og lure meg ut på tur. Those puppy eyes. 

Mens jeg da gikk og tenkte på at det å gå tur er akkurat like kjedelig som å jogge, bare mindre smertefult og mer langdrøyt, innså jeg et nytt kroppslig fenomen.Helt siden jeg skjøt hull inni øret, altså den lille flippen forran "øreingangen", har jeg alltid følt at det øret blir kaldere i kaldvær enn det andre. Jeg har skyldt på at det er tre ganger så mye metal i det øret (det venstre), mens i det andre er det bare ett, lite hull. Dette er fremdeles gjellende, inni øret, men det som er nytt nå, etter at jeg barberte bort en del av håret på høyre side, er at det konstant føles som om det blåser mer der. Det er altså kaldest på venstre, men mest trekk på høyre. 

Joda. 

Jeg hadde på meg lue, det skal nevnes, jeg er da ikke uansvarlig ovenfor min egen helse, men jeg kjente at jeg hengte meg såpass opp i denne tankerekken at det eneste fornuftige var å skynde seg hjem.

Tok en dusj. Så litt på nytt på nytt. Fikk en telefon fra min mor med forespørsel om jeg kunne hanlde bakevarer til kveldens reker. 

Joda, det skulle ikke stå på loffen, en kjapp tur til butikken (m/bil) var ikke å forakte, særlig siden fraværet av sukkerfri brus begynte å tære på. (En settning med tre æ'er? Dyskleksi eller morsomt fem´nomen?) På vei ut døra slo en liten tenke meg: På en scala fra en til ti, hvor langt unna trendy og velstelt klarer jeg egentlig å komme meg? 

Døm selv:

Røde, pent ihjelslitte Converse.

Lyse dongribukser, 99 spenn på Bikbok. Ekte fryd for øyet. 

Sort hettegenser fra H&M herreavdeling. 

Rosa skjerf.

Nada sminke, kamuflert bak lilla solbriller. 

Ekte rock&rollhår, uvasket på dag 2 - 3 - ich, med floker på størelse med Canada. (Min nye favoritt-metafor. 

En stk forvirret og småfortvilet lizzmrocker forran brødhylla på ICA, ringende til sin mor for råd om brødkjøp. Værsågod. 

Jeg vedder på på Paris Hilton aldri har hatt det så bra:

Hell ye. 

Slik skal en lørdag se ut. Legg speielt merke til nykvernet kaffe og de famøse læstene (strikket av min mor,  men som ble borte i posten og kom ikke til sin rett før siste dag før hjemreise), og desutten, la oss ikke glemme, bamsekoppen. Sjefen selv i obligatorisk stilling hengslengt på sofaen. Den oppvakte leser ser muligens og at blide er tatt med et webcam, hvilket vil si at undertegnede har mac tilstede, og verden kunne derfor ikke være mer perfekt. 

Jeg koser meg!

Familien er på heisatur til Tromsø for å se på baderomsinredning, og jeg har derfor kåken for meg selv hele dagen. Og når jeg sier kåken, mener jeg virkelig huset, med tre etasjer, en bil og en bikkje. Diggetidiggdigg. 

Jada folkens, slikt slit må en arme student finne seg i. 

Extra extra extra volume hairspray

Dette plager meg!

Jeg forventer at alle som leser dette har enten eid, eller i alle fall sett raklame for en hårspray, hvor det blir reklamert med ekstra ekstra ekstra godt hold. Som vi også alle vet er det aldri godt hold i det hele tatt, og det får meg til å lure: Finnes det noen hårsprayer med vanlig hold? Super sexy helt-ok-hold-volumespray?

For når det fins ekstra ekstra ekstra - hva som helst - bør det jo finnes et utgangspunkt, en norm. 

xs - s - m - l - XL. You catch my drift?

Ikke det, jeg skjønner utmerked godt hvorfor produsentene eventuelt har valgt å droppe helt-ok-hold produktene, for siden produktene likevel aldri funker så godt som de skal, kjøper man jo alltid det sterkeste man finner, i håp om at man med sin nye XXX superduperursexyhairspray skal klare å oppnå helt ok hold. 

Men som frisøren min sier: Med nok spray går det meste. 

Volume mossè derimot, la meg ikke komme i gang, jeg sier bare: Svindel. 

Busspuss

Buss er genialt. 

Man kan sove på en buss, man kan spise, man kan ringe, lese, glo, høre på musikk, høre på samtaler, prate med noen man kjenne, ikke prate med noen man kjenner, MAN KAN sminke seg, strikke eller plukke på neglene. 

Buss er et fristed. Du kan gjøre ingenting, fordi du gjør noe. Du busser. Det er progressivt og som oftes nødvendig. Det er kjedelig på en behagelig måte, fordi du må gjøre det, men må ikke gjøre noe. I motsettning til om du for eksempel sitter barnevakt for et barn som sover, og tenker: "Dette er unødvendig, jeg kunne ha gått ut og drukket øl". Eller er på jobb, og det er ingen kunder. Ingen tenker vel noen gang, "nå burde jeg virkelig løfte på rompa og vaske klær", i en buss. På en buss tvinges man til å slappe av. 

Jeg liker tanken. 

Nordnorge ligger foresten fortsatt der det skal. Veien mellom fergene er blitt svært ufin, men man kom seg frem. Kaffebønna er best. <3

Om å heve seg. Evt. Om å prate bare tull

Jeg føler meg ganske godt plassert i samfunnet. Jeg har bare venner jeg liker, jeg studerer hva jeg vil, og jobber, fordi jeg vil, med ting jeg liker. Stort sett. Jeg sitter alene på Cafè, drikker og spiser og synger og legger på meg, uten tanke på hverken behag eller provokasjon for noen. Det faller meg helt naturlig. 

Med andre ord: Jeg har ikke noe større behov for å bevise meg selv. Mange, som av forskjellige grunner kan mene å ha noe med denne utalelsen å gjøre, vil kanskje si seg uenig. Det er deres rett og vær-så-fuckings-god. Men jeg står på krava. Om det er mye jeg er usikker på, som mage, rumpe, og lår, vet jeg i alle fall hvor jeg står. Godt plantet med begge føtter i  jorda jeg velger å kalle MJ-land. Innenfor mine riksgrenser fins det som seg hør og bør egene lover å regler. 

Man skal være hyggelig og snill. 

Man skal respektere andre og aldri snike i køen. 

Man skal stå for det man sier, spesielt om man mener det. 

Den siste regelen er voldsomt viktig. Ikke at de to andre ikke er, men nr. 3 er liksom avtrekkeren. Et skudd fra hofta kan gå vitalt feil, men mestrer du kunsten kan du vinne prinsessa og halve kongeriket. 

En ting jeg har merket i Tondheim er hvor godt jeg passer inn i min gruppe. Alle er så mye mer assortert her enn hvor jeg kommer fra, og det krever så lite før du pluttselig er omringet av folk med de samme verdier og interesser som deg. 

Jeg syns liksom ikke det er så kult jeg. 

Det er morsomere å henger i gjenger hvor du kan skille deg ut, om du vil, men hvor det ikke er påkrevd for å passe inn. Det er noe med gamet, spillet vi alle syne å ta en del av, såpeserien vi så lett tar roller i, være mor eller hore. Det er noe med reglene som skurrer. 

For de uskrevene reglene er klare:

Du skal være noe du ikke skal være. 

Du skal skille deg ut, bare ikke fra oss. 

Du skal ikke nevne, ikke med ord, det du gjore, for å kunne fortelle oss om det. 

Det skal ikke være lett. 

Jeg passer ikke inn. 

Så jeg passer inn. 

Men jeg passer ikke inn.

Så da passer jeg inn. 

Bare ikke der jeg passer inn. 

Derfor passer jeg inn. 

Blæ. Køen ikke på BurgerKing var foresten helt ute å kjøre idag og jeg ble kalt en rocker på Lille London. Verden går av skafte. 

Arme karma

Tror jeg på karma? Nei. 

Tror jeg på karma? Ja. 

I går må jeg ha vært fryktlig snill, og i natt fryktelig slem. Dagen i dag har i alle fall hatt masse forbedringspotensiale. 

Nummer 1: Søvn hadde vært greit! 

Nummer 2: Alt-annet-enn-regn-og-snøvær!

Nummer 3: For all ettertid - stryk bakfylla av regninga takk. Mine penger, mine regler: Full - jatakk, Bakfull - står over!

Nummer 4: Kongesagaer på latinsk? Kvifor eg undrar?

Hihihi. Men jeg klager ikke. Jeg har sladder! Deilig, herlig, slagkraftig, sladder jeg skal dele kun med utvalgte.

En venninne av meg tror på sengekarma. Logikken er som følger: Èn dyne = En person i senga. To dyner = (hold deg fast nå) TO personer i senga. God tanke. Samboer Heidi informerer om at i så fall skulle hun til enhver tid hatt tre menn i senga sammen med henne, og hun har enda til nerver til å benekte at dette skjer. Tisktisk. 

Personelig har jeg bare en dyne i senga, av den praktiske grunn at da blir det bedre plass til meg. Jeg har dog opptil flere gjestedyner, stort sett forbeholdt Malin eller sofakroken. Men om man skal følge tanken om karma, har jeg etter hvert kommet frem til at en forederisk til-og-fra-type dyne kanskje ikke er det beste forbilde? 

Altså: Noe må gjøres. Slutt på gjestedyne, heretter er enten vinn eller forsvinn, ittno tull ittno knussel. 

Jeg forblir nok alene med dyna mi en stund til, men frykt ei Malin, sofaen vil bli et yndet gjestested med nye to dyner og fire puter. 

Gooo Patty!

Gratulere med vell overstått og overlevd St. Patrick!

Som den gode irske katolikken jeg er måtte dagen selvfølgelig markeres. 

Bofelleskapet, inkludert Malin, feiret med jubel og allsang på Cafe Dublin. Det var grønt, det var høylytt, rett og slett vakkert. Men midt i all festivitasen må vi og huske på hvorfor vi hever våre glass. 

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

St. Patricks dag er Irlands nasjonaldag som feires den 17. mars, til minne av landets skytshelgen St. Patrick. I blant annet USA, Storbritannia og Irlander det tradisjon å kle seg i grønt denne dagen. Over hele verden møtes irer og fester med øl og musikk. Dette skjer ofte på irske puber, og mange steder holdes det parader, hvor deltagerne er kledd i grønt og oransje som et symbol på Irland.

St Patrick er også kjent som den som kristnet Irland.

Og Herren talte til Patrick: "Sjekk mann, eg bare pinche en ide her: Ka om vi lar alle matche klær, la oss si grønn, kjøpe gigantiske kløverhatta, og bruke resten av lønna på whisky og øl? Kor fett blir ikke det??"  

Slik var Herrens ord og det var godt. 

I all ærlighet skal jeg innrømme at jeg er noe preget av sen natt og tidlig morgen, men når man koser seg så grønnjæ** som jeg gjor i går, da SKAL man betale for det. Det er lenge siden jeg har hatt det så gøy, både ute og inne! Jeg mollkoste meg!

Nå skal jeg gå og nyte fire timer Antikk Prosa, jeg er så klar. 

Karma altså..

Mamma har sendt meg lester, ikke regninger slik jeg først trodde, som også er grunnen til at jeg ikke har fått stumpen i gir og hentet pakken. 

Regninger er liksom ikke like fristende..

Men lester(læsta) er godt som gull, jeg - gleder - meg. 

En helt annen ting: Sikkre rykter visker at det snart er vår. Et av mange sikre vårtegn er småskoenes annkomst, i alle fall for alle de som ikke gjør som meg og kjører helårs-converse. Sol og vellstand er under oppseiling og jeg gleder meg hardt og brutalt.

Flere sikkre kjennetegn: 

1. Vårrengjøringsdugnad for jobben. DUGNAD? For jobben? Jeg føler meg lurt. 

2. Eksamen. Ny tradisjon. Ikke helt like gøy som jobbdugnad. 

3. "Bikinisessonghysteria" - Fuck det! Badedrakter tåler mye og kommer i unisize. 

4. Flytting, omtrent som samene. Nomaden i meg rykker i rockefoten og trenger en kåk nærmere sentrum. Ranheim er så ut. Jeg må riktignok bli i Trondheim, jeg har da ikke kjøpt en kontorstol for ingenting. 

5. Le forkjølelse. Kom du deg gjennom vinteren kan du brenne en kirke på at du får igjen sometime soon. In a nose near you. 

Appropo forkjølelse: Karma is a skitten tøs, be aware.

Joda, sånn for å være helt ærlig

Om jeg skulle velge en mann, akkurat nå i dette øyeblikk, som jeg måtte gifte meg med i morgen, og som måtte gift seg med meg, så ville jeg valgt Petter Stordalen. 

Fra bygda, med kjærleik

Ut på tur.

Familien Strand har aktivisert seg og dratt på fellesutflukt til Røros. Til hytta. Hytta var besteforeldrene Strands sommerseter, og med slike røtter påroper vi oss høylytt retten til å være lokalkjent. Far Strand er kanskje noe mer berettiget enn datter 1 og 2, men la oss kalle en spade for en spade og en detajl for en detajl. Det fins samer her og vi har samer i nord-troms, same shit.

Nå hadde jeg egentlig tenkt å komme med en liten morsomhet angående samer og Rørosbygdenes skogeierlag, men for det første ble den stjelt av Nytt på Nytt i går, og for det andre har jeg langt viktigere ting å fortelle om.

Her en dag, tirsdag var det faktisk, satt jeg hjemme kl 12 tidlig en morgen og drakk kaffe og la en slagplan over dagens studering. Helgen hadde i sin fulle helhet, fra torsdag til mandag, gått med på å jobbe, og jeg lå derfor noe etter når det gjaldt pensum. Jeg var med andre ord klar for en rolig og effektiv lesedag, helttil kl 12.12 da sjefen min ringte med, noe undrende på hvorfor jeg ikke var på jobb, der jeg skulle vært for nøyaktig 12 minutter siden. Da blei det livat i heimen. Bussen gikk 12.26 og jeg var ikke verdens reneste og peneste.

Hesepesende kom jeg frem kl 12.40 og dagen var dårlig i gang. To knuste glass senere og en spesielt travel lunsjtid gjorde lite godt for hverken humør eller utseende. Nada sminke, praktfult hår (det var en tull), og totalt fravær av frokost gjorde Marianne til en blendende sol av velvære.

Nå er vi kommet til historiens høydepunkt. Det kom kjendiser på besøk. Jada, du lese riktig. Der henger jeg i kassa, "henger" beeing correct, og inn kommer en blond, en mørk og en litt endre gretten mann, og jeg tenker: De, de spiller fottball. Jeg kjente de selfølgelig ikke igjen, med min evne til å huske annsikter har jeg jo prestert og se James Bond og sagt: "han er kjent!". Men Fottball spilte de, noe annet var faktisk ikke mulig. Så bestilte de en kaffe, en kakao, to kopper te og en ciabatta m/serranoskinke, og kaldte meg en "knupp" da jeg sa jeg skulle komme med maten til bordet. Han ene signerte til og med kviteringen, enda jeg sa han ikke behøvde det. Takktakk.

Da jeg leverte bestillingen til kollegaen min som stod på kjøkkenet, hoppet hun litt og spurte med vill glede, "Ble du starstruked nå??". ee.. Av de fottballguttene? "Ja? Per Christian something, og Tetti -lalasomething?"

KJENDISPARTY PÅ CHOCO. Wuhu.

Jaja. Jeg overlevde. Per syns foresten maten smakte utmerked. Den litt eldre grettne mannen kan i følge Søster Tone ha vært Nils Arne Eggen, men det vil forbli et mysterium, blandt annet fordi jeg glemte brillene mine.

Mamma = <3

Mamma ringte for si en time siden. Lurte på om jeg hadde hentet pakken jeg skulle ha fått. Jeg vil faktsik si maste litt på netopp dette. Hun var nemlig meget spent, men ville ikke fortelle hvorfor. Mystisk. Så jeg spurte: "Hva har du sendt?" "- nei, ingen ting, bare noe, du må hent det i morgen, ingen ting altså." Humm. 

Så jeg spør igjen: "Si det, kom igjen, hva har du sendt?" Men mor holder fortet. Jeg legger tanken fra meg, en stund. 

I'M ON TO YOU MOMMY! 

Jeg tror det er lester! Hjemmestrikkede ulllester med et ekstra lag kjærlighet, de jeg skulle få i julegave men som ikke var hundre prosent ferdi i desember!

Dette er kun en misstanke. Bekreftelse vil komme i morgen. 

Jeg gleder meg. 

GLEDER MEG. 

Morgan Kane people!

- Hva forlanger du av en kvinne, Morgan? 

Hadde Charlie spurt mens de red mellom mesquit og saguaro.

Kane lot til å ta spørsmålet alvorlig. 

- At lårene hennes møtes hele veien opp, svarte han omsider.

DONE! This just makes my day. Morgan Kane liksom, han sa det, Morgan Kane er jo bare Wow ikke sant? Han er jo The Man. Our Man. 

Jeg har ingen mann, men jeg har en radiovekkeklokke. Noen vil si det er bedre, på sin måte. Jeg er enig, til en viss grad. 1. Mann er lik spam. Gutter kommer med mye ekstramateriale som jeg kanskje ikke er så veldig intresert i akkurat nå, det blir som å kjøpe en skikkelig fin og ny telefom, men med et altfor dyrt abonnement. Men en radiovekkeklokke derimot, vekker deg med en livlig og hyggelig stemme hver dag, holder deg med selskap ved sengen, får deg på jobb i tide.. Beste 98 kr jeg har brukt. 

Nå skal det sies at jeg egentlig skulle være på skolen nå, i stede for hjemme, hvor jeg altså er. Der sviktet radiovekkeklokka, men jeg føler likevel ikke jeg kan gi den hele skylden. Som alle i forhold må begge parter gi noe. Og i morrest var det nok meg det sto på, jeg var rett og slett for  avvisende, og dette angrer jeg på nå.

Vi har gjort opp nå da, det er atter fryd i heimen. Jeg skal jobbe hjemme, radioen spiller i bakgrunnen, og klokka går men tikker ikke; dette kalles idyll. 

Kaffen er klar, ohje, good day. 

SLIK skal en mandag være, bare ikke hver mandag

Kjære mor, om du leser dette innlegget, les først dette: Skolen går fint, jobben går fint, hver mandag er ikke slik.

Kremt.

Altså. En ekte blåmandag verdig våknet jeg med hodepine og verdens minste lyst til å stå opp. Avtalen med Heidi var likevel ubrytelig, og tå etter tå lirket jeg meg ut av senga, og over det spesielt kalde men ikke spesielt rene gulvet, inn på badet. Som tredjekvinne i dusjen var det minimalt med varmtvann igjen, uten klager forøvrig, thats what ju get wen ju hang with hows. Ja..

Trygt ute av dusjen snudde dagen i en gledelig rettning. Mens Samboer Ingvild har vært på vift, har musene danset på badet, og som resultat befinner nå 50% av klærne mine på badegulvet. Luksus! Nakenpiltdansen tilbake til rommet på det fortsatt like kalde og like lite rene gulvet ble avverget. 

Horedag: Tue point. 

Hurradag: Uno.

Hva dagen skulle bringe var fremdeles uklart. 

Det ble imidlertidig klart kun et par øyeblikk senere da sminken gikk i gulvet. Det var en slik dag. 

På en slik dag skjer det flere ting. Den ene er at jeg blir fanatisk opptatt av å rekke bussen. Så opptatt faktisk, at jeg glemmer brillene, bibloteksbøkene og ordboka mi hjemme. IKKE bra. 

Men vi rakk bussen. Samboer Heidi hadde brillefine planer hos obtikeren og tid ble slått i hjel på Cafe, hvor 4 espresso og en kaffe ble drukket. På en dag som denne ble det etter hvert klart hva det eneste fornuftige var å gjøre. Drite i alt som helt skole, gå fra cafe til cafe, og drikke øl til frokosten, som befant seg kl 2. Fornuftig var likevel kanskje ikke det beste ordet, men det funker - jeg har kost meg. 

Etter frokost/lunsj/tidlig middag ga jeg opp. Aint my day i sad and tok bussen hjem. Sofa er en gudegave og nettskoshopping djevelens fristerinne. 

Takk for i dag. 

Scones og dårlig TV

Dette er søndag på Ranheim i et nøtteskall, pil opp. Kanksje ikke det mest stemningsfangende bilde i verden, men la meg male et mentalt bilde for dere. 

Vår kjære Astrid slo seg sammen meg undertegnede og samboer Heidi i går ettermiddag. Jeg hadde vært på jobb og hadde en gjennomført satanisk dårlig dag, jeg skal ikke fortelle om det men i fleng kan jeg nevne at jeg slo fingeren til dobbel størlelse, ble låst inne på en parkeringsplass, og skle baklengs på isen mens jeg bar en kasse glass. 

Anyway: Ting lyst hedigvis opp etter jobb, en liten trøsteøl ble konsumert og me and the gang dro hjem  lagde pizza. Yummu yummu yummu I'v got yummu in my stommy. Film og koserier. 

Så til det som har utviklet seg til å bli en spesielt koselig søndagstradisjon på Ranheim. Astrid sov over og i morrest lagde jeg scones og havrekjeks. Kaffe, syltetøy, brunost - and its a party. Frokost er digg. Spise litt, drikke litt kaffe, spise litt mer, slappe litt av, koseposeoverdose. 

Samboer Ingvild er nå kommet hjem fra London og har brakt med sjokolade og vodka til felleskapet. Hurra for Ingvild. 

Jeg trives!