Fra bygda, med kjærleik

Ut på tur.

Familien Strand har aktivisert seg og dratt på fellesutflukt til Røros. Til hytta. Hytta var besteforeldrene Strands sommerseter, og med slike røtter påroper vi oss høylytt retten til å være lokalkjent. Far Strand er kanskje noe mer berettiget enn datter 1 og 2, men la oss kalle en spade for en spade og en detajl for en detajl. Det fins samer her og vi har samer i nord-troms, same shit.

Nå hadde jeg egentlig tenkt å komme med en liten morsomhet angående samer og Rørosbygdenes skogeierlag, men for det første ble den stjelt av Nytt på Nytt i går, og for det andre har jeg langt viktigere ting å fortelle om.

Her en dag, tirsdag var det faktisk, satt jeg hjemme kl 12 tidlig en morgen og drakk kaffe og la en slagplan over dagens studering. Helgen hadde i sin fulle helhet, fra torsdag til mandag, gått med på å jobbe, og jeg lå derfor noe etter når det gjaldt pensum. Jeg var med andre ord klar for en rolig og effektiv lesedag, helttil kl 12.12 da sjefen min ringte med, noe undrende på hvorfor jeg ikke var på jobb, der jeg skulle vært for nøyaktig 12 minutter siden. Da blei det livat i heimen. Bussen gikk 12.26 og jeg var ikke verdens reneste og peneste.

Hesepesende kom jeg frem kl 12.40 og dagen var dårlig i gang. To knuste glass senere og en spesielt travel lunsjtid gjorde lite godt for hverken humør eller utseende. Nada sminke, praktfult hår (det var en tull), og totalt fravær av frokost gjorde Marianne til en blendende sol av velvære.

Nå er vi kommet til historiens høydepunkt. Det kom kjendiser på besøk. Jada, du lese riktig. Der henger jeg i kassa, "henger" beeing correct, og inn kommer en blond, en mørk og en litt endre gretten mann, og jeg tenker: De, de spiller fottball. Jeg kjente de selfølgelig ikke igjen, med min evne til å huske annsikter har jeg jo prestert og se James Bond og sagt: "han er kjent!". Men Fottball spilte de, noe annet var faktisk ikke mulig. Så bestilte de en kaffe, en kakao, to kopper te og en ciabatta m/serranoskinke, og kaldte meg en "knupp" da jeg sa jeg skulle komme med maten til bordet. Han ene signerte til og med kviteringen, enda jeg sa han ikke behøvde det. Takktakk.

Da jeg leverte bestillingen til kollegaen min som stod på kjøkkenet, hoppet hun litt og spurte med vill glede, "Ble du starstruked nå??". ee.. Av de fottballguttene? "Ja? Per Christian something, og Tetti -lalasomething?"

KJENDISPARTY PÅ CHOCO. Wuhu.

Jaja. Jeg overlevde. Per syns foresten maten smakte utmerked. Den litt eldre grettne mannen kan i følge Søster Tone ha vært Nils Arne Eggen, men det vil forbli et mysterium, blandt annet fordi jeg glemte brillene mine.