Om å heve seg. Evt. Om å prate bare tull

Jeg føler meg ganske godt plassert i samfunnet. Jeg har bare venner jeg liker, jeg studerer hva jeg vil, og jobber, fordi jeg vil, med ting jeg liker. Stort sett. Jeg sitter alene på Cafè, drikker og spiser og synger og legger på meg, uten tanke på hverken behag eller provokasjon for noen. Det faller meg helt naturlig. 

Med andre ord: Jeg har ikke noe større behov for å bevise meg selv. Mange, som av forskjellige grunner kan mene å ha noe med denne utalelsen å gjøre, vil kanskje si seg uenig. Det er deres rett og vær-så-fuckings-god. Men jeg står på krava. Om det er mye jeg er usikker på, som mage, rumpe, og lår, vet jeg i alle fall hvor jeg står. Godt plantet med begge føtter i  jorda jeg velger å kalle MJ-land. Innenfor mine riksgrenser fins det som seg hør og bør egene lover å regler. 

Man skal være hyggelig og snill. 

Man skal respektere andre og aldri snike i køen. 

Man skal stå for det man sier, spesielt om man mener det. 

Den siste regelen er voldsomt viktig. Ikke at de to andre ikke er, men nr. 3 er liksom avtrekkeren. Et skudd fra hofta kan gå vitalt feil, men mestrer du kunsten kan du vinne prinsessa og halve kongeriket. 

En ting jeg har merket i Tondheim er hvor godt jeg passer inn i min gruppe. Alle er så mye mer assortert her enn hvor jeg kommer fra, og det krever så lite før du pluttselig er omringet av folk med de samme verdier og interesser som deg. 

Jeg syns liksom ikke det er så kult jeg. 

Det er morsomere å henger i gjenger hvor du kan skille deg ut, om du vil, men hvor det ikke er påkrevd for å passe inn. Det er noe med gamet, spillet vi alle syne å ta en del av, såpeserien vi så lett tar roller i, være mor eller hore. Det er noe med reglene som skurrer. 

For de uskrevene reglene er klare:

Du skal være noe du ikke skal være. 

Du skal skille deg ut, bare ikke fra oss. 

Du skal ikke nevne, ikke med ord, det du gjore, for å kunne fortelle oss om det. 

Det skal ikke være lett. 

Jeg passer ikke inn. 

Så jeg passer inn. 

Men jeg passer ikke inn.

Så da passer jeg inn. 

Bare ikke der jeg passer inn. 

Derfor passer jeg inn. 

Blæ. Køen ikke på BurgerKing var foresten helt ute å kjøre idag og jeg ble kalt en rocker på Lille London. Verden går av skafte.