ELSK MEG!

Jeg her overgått meg selv. Det er ikke det at jeg ikke har prøvd hardt nok tidligere, neida, jeg har ofte annstrengt meg både hardt og lenge for å bevise min verd som nachspillgjest, og har ikke følt at jeg har gjort det direkte dårlig. Jeg har altså egentlig vært fornøyd med min egen ytelse. Så da nyttårsaften kom hadde jeg slått meg til ro med at det skulle bli en stille og mer moden feiring med mine nærmeste venner. Mat, litt vin og dessert.

Det var riktig koselig! Faktisk så koselig at når klokken hadde bikket midtnatt fant vi ut at vi skulle ta oss en liiiten tur ut på den lokale baren for å ønske enda flere nære og fjerne venner godt nytt år. Som tenkt så gjort, og vi toget opp. Ikke overaskende var det stor stemning i baren, og vi var knapt kommet innenfor da ivrige sjeler begynte å rope på nach. Hvem var vel jeg til å skuffe når det gjaldt? 

Nach det ble. Å du søte salige det ble nach. Med stjålet vin og medsammensvorne og fanalår og lovnader om gjenngjelldelse til verten, som tilga oss alle med smil og et svært kort skjørt på fanget. De spilte the clash når jeg kom inn, zeppelin, hendrix, jeg var hjemme! Ikke i ordets rette forstand dog, jeg var aldeles ikke der jeg hadde lovd meg selv dagen før (hjemme i min egen seng), men den arme sjela mi var akkuart der den skulle være. 

Her kunne jeg humoristisk kommentert litt om gamle sweethearts & lovers, som man er bound to meet i gamle kretser, men jeg hopper elegant over det og ender fult påkledd i vertens seng med tre andre sent sent på morgenen. Skjeldent har vel en dyne vært så god og dele og vi var en stor dynge av fred på jord. 

Klokken fire, ettermiddag, 1 januar 2009 kom min mor og hentet meg. Glad og sliten. Mamma er en engel, og det er ikke første gang hun henter sitt vakre barn fra diversje sosiale sammenkomster, men der gikk faktisk rekorden. For henne. 

Standard for 2009 er herved satt. Godt nytt år.